En årviss juledrøm

Jeg hører ikke til dem som mener Den Norske Opera bør slutte å ha svisker av typen «Nøtteknekkeren» på repertoaret. Jeg synes heller ikke det er noen grunn til å foreta moderniserende grep i den årvisse oppsetningen. Dette er barnas forestilling, og barn vil som kjent oppleve gode stunder igjen og igjen, stunder som ikke skal tukles med.

  • For at ritualer skal fungere, må de ha et innhold. Der har «Nøtteknekkeren» sin styrke. Temaet er i utgangspunktet unnfanget av en dreven forteller, tyskeren E.T.A Hoffmann (1776- 1882). Hoffmann var både komponist, jurist og billedkunstner, men først og fremst en fantasiens pionér. Hans spesialitet var en tidlig form for magisk realisme, der de merkverdigste hendelser kunne utspille seg i tilsynelatende troverdige omgivelser. Hoffmann var en illusjonist og en trollmann med ordene. Som grøsserforfatter var han en forløper for Edgar Allan Poe. Hans skikkelser lider ofte av angst og sinnssykdom og opplever de mest uutgrunnelige redsler. Men fortellingene hans er også preget av en egen sans for illusjonsmakeri og hallusinasjoner, og ikke minst av forestillingen om det mekaniske mennesket, roboten, urverket, grenselandet mellom sjel og ikke-sjel, det menneskelige og det umenneskelige.
  • Slike forestillinger gjennomstrømmer også «Nøtteknekkeren», som i 1891 ble tonsatt av Peter Tsjajkovskij. Hans musikk er full av billedmalende stemninger, med sterk appell til barnets sans for sammenhengen mellom musikk og lek. Kulissene er fargesterke og detaljrike, en slags fordums leketøyforretning brakt til liv, med de dansende aktørene som levendegjort tinglighet. I Hoffmanns ånd bringes lekene til liv. De tar opp kampen mot det onde, og de vinner.
  • Tredokka som får liv, er et urgammelt, magisk tema - utredet i romanform i Tor Åge Bringsværds glimrende roman «Pinnochio-papirene» (1978). I dette tilfellet er det nøtteknekkeren av tre, formet som en soldat, som får liv. Han nedkjemper det onde og blir en prins. Hvordan skjer dette? Er det noe den vesle jenta Clara drømmer? Eventuelt framskyndet av trollmannen og dokkemakeren Drosselmeyer? Eller skjer det virkelig, det som skjer?
  • Ifølge ballettsjef Dinna Bjørn føres Clara mot slutten av stykket «trygt tilbake til virkeligheten». Men gjør hun det? Eller er hun forvandlet gjennom det som har skjedd? Kanskje er det denne lille, hoffmanske uvissheten som gjør at stykket hver jul, år etter år, skaper den samme, fascinerende undringen.