En asylsøker går amok

Vi må innse at å la fortvilelse eskalere uhemmet er farlig, skriver Magne Raundalen etter kaprerdramaet på Kato Air-flyet

INGEN FORKLARINGER

på, eller forsøk på å forstå, en desperat handling kan eller skal legges ut som forsvar for selve handlingen. En slik overledning i den norske tankegangen er dessverre så vanlig at man aldri kan unnlate å ta avstand fra den. Hermed er det gjort. Desperate handlinger har i hovedsak to forløp. Det mest alminnelige er det enormt raske. Da skjer det på sekunder og katastrofen er et faktum fra det ene øyeblikket til det andre. Sett fra hjernen skjer det nedenfra og opp: kamp og fluktsenteret i de dypere lag aktiveres og tar makten fra personen og han eller hun handler så å si uten å tenke seg om. Handlingsforløpet er styrt nedenfra, og det skjer med en slik uavvendelighet at forskerne snakker om «kaprerhjernen.» Med det mener de at forstandens bremser mot å gjøre det forferdelige blir satt ut av funksjon av kraftige følelser preget av sinne eller panikk. De har endog kartlagt en reaktiv snarvei i hjernen som kan utløse handling uten å gå innom, eller rettere sagt oppom kontrolltårnet, storhjernen hvor språk og tanke regjerer. På en måte kan man snakke om vår medfødte formildende omstendighet. Det mest bisarre utslag av denne har vi blant annet fått illustrert ved at en krangel om plassen i drosjekøen fører til drap. «Dråpen som for begeret til å flyte over» er slett ingen dårlig metafor for denne emosjonelle oversvømmelse og påfølgende parkering av fornuften. Det vil si at vi skal tenke alvorlig om hvordan vi stresser, frustrerer, hindrer allerede maktesløse personer. En av verdens aller fremste aggresjonsforskere, Leonard Berkowitz, har sagt om denne emosjonelle aggresjon, når han skulle oppsummere sin livlange forskning, at «we are bad when we feel bad.» Han har også sagt at blind vold er meget gjennomskuelig. Med det mente han at de ubehagelige følelsene kunne få slik intensitet at de ble helt uutholdelig for individet. Da kunne hva som helst skje, og det kunne ramme hvem som helst.

FOR Å GJØRE

dette mer forståelig kunne vi bruke betegnelsene gass og brems. Gass er temperamentet, fortvilelsen og sinnet. Bremsene er vår moral, våre hemninger lagret i den resonerende språkhjernen. Når personen går amok har han ikke nådd opp dit. Han har tråkket gassen i bånn.

Det andre forløpet, det langsomme, kan starte i laget av vonde følelser der nede, slik som allerede antydet. Her er hovedsentralen for traumeminner, nederlag, fortvilelse og ydmykelser. Disse kan fungere som en leverandør av negativ energi og etter hvert bli til en opphengt tankegang. Verst følger kan denne banen få dersom den er knyttet til tanker om urett og krenkelser. Fra mine egne erfaringer med krigsofre og traumatiserte opplevde jeg vel dette tankesettet mest eksplisitt formulert av unge palestinere som jeg var med og intervjue i en oppfølging ti år etter den første intifadaen. De opplevde, for å bruke deres eget språk, at de hadde en vulkan inni seg. Den hadde de stort sett kontroll på fra god oppdragelse lagret på innsiden og frykt for israelske konsekvenser på utsiden. Men de opplevde «hinnen» som beskyttet dem mot å gjøre noe som kunne få de mest alvorlige følger for dem selv som meget tynn.

Det som etter min måte å tenke på gjør denne tynnere, er når tankene stadig blir næret av all den uretten og alle de krenkninger som stadig ble repeterte.

NÅR EN

flyktning går amok med øks i et fly, eller for den saks skyld en ungdom i Odda som henter haglegeværet og skyter i diskoteket, er det eksempel på et forløp som bygger seg opp langsommere og som dermed får karakter av noe planlagt og gjennomtenkt. I begge disse situasjonene er personene av avisene beskrevet som fredelige, omsorgsfulle og snille. Skal vi da forstå det forferdelige, må vi tenke oss at gassen henger seg opp. Den er nå styrt ovenfra og ned. Det er negative tanker som aktiviserer de lavere lag og setter dem i beredskap. Sett i dette perspektivet, og nå tilbake til asylsøkere som går amok, må vi bare innse at det er farlig å la fortvilelsen eskalere uhemmet uten noen som helst hjelp til å finne de iboende bremsene som tidligere gjorde dem til gode personer i dagliglivet. Det må stå noen i nødutgangen, for å si det sånn, med tanker, ord og omsorg for det enkelte individ som har havnet i den ytterste krise. Dette må vi planlegge helt uavhengig av om individet kan anklages for å ha skapt sin egen katastrofe. Det er ikke bare i et fly vi risikerer å krasje sammen med dem, dersom vi unnlater dette.