En atmosfære som aldri blir spesielt skremmende

James Wan befester sin posisjon som den viktigste regissøren i amerikansk skrekkfilm, skriver Dagbladets anmelder om «The Conjuring 2».

FILM: Som skaperen av «Saw»-, «Insidious»- og «The Conjuring»- franchisene, er James Wan kanskje den filmskaperen som har utøvd størst innflytelse på amerikansk skrekkfilm siden århundreskiftet. Dette skyldes ikke minst at han er en av få regissører som gjentatte ganger har gjort suksess med post-found-footage-mainstreamgrøssere, og som dermed staker ut en ny kurs for sjangeren etter halvannet tiår med kynisk hittegodsskrekk.

Demonisk Der moderne blockbustere minner stadig mer om berg-og-dalbane-turer - og ingen gjør det mer enn Wans egen «Fast & Furious 7» - henter «Insidious»- og «Conjuring»-filmene inspirasjon fra fornøyelsesparkenes spøkelseshus og moderne førstepersonsskrekkspill. Wans skrekkfilmer mangler ikke brå gys, men hovedfokuset ligger på etablere og utforske hjemsøkte hus, hvor grensene mellom den indre og den ytre verden har brutt sammen, og demoniske krefter får fritt spillerom.

I «The Conjuring 2» reiser de paranormale etterforskerne Ed og Lorraine Warren (Patrick Wilson og Vera Farmiga) til London for å hjelpe en familie som terroriseres av en ondsinnet ånd. Saken vekker til live gamle minner for det amerikanske ekteparet, men stiller også spørsmål ved hvorvidt de har å gjøre med demoner eller god gammeldags mental sykdom.

Underbevisst Selv om de er basert på virkelige hendelser, er «Conjuring»-filmene relativt konvensjonelle eksorsismefortellinger. Men fordi de handler mindre om å fortelle historier enn om å etablere verdener publikum kan oppholde seg i - og bære med seg i hukommelsen etter de har forlatt kinosalen - besitter filmene likevel et visst særpreg.

Dette understøttes av bildene, som  ser gjennomgående kunstige ut, og som er lyssatt på en måte som får selv de mest jordnære delene av scenografien til å se ut som om de er laget på en datamaskin. Som i tidligere filmer resulterer dette i en atmosfære som aldri blir spesielt skremmende, men som likevel utgjør en fascinerende skildring av et mentalt skumringslandskap hvor underbevisste drifter angriper virkeligheten.