FraWes Andersons nyeste film, «The French Dispatch», høres på papiret mer eller mindre ut som en parodi på en Wes Anderson-film.
Regissøren bak «The Royal Tenenbaums» og «The Grand Budapest Hotel» har allerede for vane å lage filmer som framstår som sirlige og kokette utbrettsbøker med bevegelige deler, eller levende dokketeater (det er en grunn til at han også har laget dokkefilmer med stort hell).
Denne gangen har han overgått seg selv.
Om det er en bra eller dårlig ting avhenger av din toleranse for Andersons hang til nøttete innfall, intellektualiserende distansering, maniert skuespill, oppjaget rytme og gjennomkoreografert iscenesettelse.
Her har han laget en nostalgisk og veldig morsom kjærlighetserklæring til journalister og journalistikk av den gamle skolen. Og hva er vel mer naturlig da, enn å bygge opp filmen - både i form og dramaturgi, som en utgave av det fiktive magasinet med samme tittel?
Bladet «The French Dispatch» er en knirkete korrespondentversjon av tidsskrifter som «The New Yorker», som jo allerede er en ganske knirkete type publikasjon fra før.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
