Filmanmeldelse: «The French Dispatch»:

En av årets beste!

Wes Andersons nyeste film-innfall er et oppfinnsomt overflødighetshorn fylt med skjulte skatter.

OVERGÅR SEG SELV: Wes Anderson har laget en særegen, nostalgisk og veldig morsom kjærlighetserklæring til journalister og journalistikk av den gamle skolen, mener Dagbladets anmelder. Video: 20th Century Fox Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

FraWes Andersons nyeste film, «The French Dispatch», høres på papiret mer eller mindre ut som en parodi på en Wes Anderson-film.

Regissøren bak «The Royal Tenenbaums» og «The Grand Budapest Hotel» har allerede for vane å lage filmer som framstår som sirlige og kokette utbrettsbøker med bevegelige deler, eller levende dokketeater (det er en grunn til at han også har laget dokkefilmer med stort hell).

Denne gangen har han overgått seg selv.

Om det er en bra eller dårlig ting avhenger av din toleranse for Andersons hang til nøttete innfall, intellektualiserende distansering, maniert skuespill, oppjaget rytme og gjennomkoreografert iscenesettelse.

«The French Dispatch»

Komedie

Regi: Wes Anderson
Skuespillere: Bill Murray, Owen Wilson, Benicio del Toro, Adrien Brody, Tilda Swinton, Frances McDormand, Timothée Chalamet, Jeffrey Wright og mange, mange flere.
Premieredato: 22. oktober
Aldersgrense: 9 år

«Å kalle dette et oppfinnsomt, originalt og uforutsigbart overflødighetshorn vil være en grov underdrivelse.»
Se alle anmeldelser

Her har han laget en nostalgisk og veldig morsom kjærlighetserklæring til journalister og journalistikk av den gamle skolen. Og hva er vel mer naturlig da, enn å bygge opp filmen - både i form og dramaturgi, som en utgave av det fiktive magasinet med samme tittel?

Bladet «The French Dispatch» er en knirkete korrespondentversjon av tidsskrifter som «The New Yorker», som jo allerede er en ganske knirkete type publikasjon fra før.

Filmen «The French Dispatch» starter følgelig med en innholdsfortegnelse, fortsetter som en nekrolog, så en reiselivsreportasje, før vi er innom henholdsvis kultur- og politikkseksjonene, og til sist matsidene.

Med vilje

Det som med andre ord er en slags antologi av novellefilmer som samtidig tar oss gjennom mange av forrige århundres sosiale, kulturelle og politiske strømninger, sys sammen av redaksjonsmøtene ledet av bladets flegmatiske redaktør Bill Murray, som gir kommentarer til tekstene journalistene leverer.

Det ene av hans to velbrukte bud er: «Få det til å virke som om du skrev det sånn med vilje.»

Det amerikanske magasinet - et bilag til den fiktive avisa The Liberty, Kansas Evening Sun - holder til i Andersons oppdiktede franske by Ennui-sur-Blasé (eller Livstrøtt-på-Blasert, om du vil. En ganske billig feinschmecker-vits? Å ja, da. Om jeg både lo og følte meg skolefransk-flink? Maisoui.)

Byen presenteres for oss i Owen Wilsons reisebrev, det desidert mest lettbente av innslagene, før Tilda Swintons flagrete kunstjournalist forteller den merkelige historien om det drapsdømte kunstgeniet Moses (Benicio del Toro), hans muse og fangevokter Simone (Léa Seydoux) og mannen som vil stille ut verkene hans (Adrien Brody).

Neste - og beste - segment er Frances McDormands reportasje om et feilslått studentopprør ledet av den karismatiske og ganske så pubertalt selvhøytidelige Zeffirelli, spilt av en imponerende presis Timothée Chalamet («Little Women» og «Dune), som viser at han er like komfortabel med tilskrudd komisk timing som han er som hjerteknuser og molefonken science fiction-helt.

Til sist serveres vi matskribentens (en finstemt behersket og affektert Jeffrey Wright, fra «Westworld») skildring av en kidnappingssak fortalt gjennom politiets måltider.

Overflødighetshorn

På veien hopper vi naturligvis i både tid, virkeligheter, fortellerlag og formspråk. Historiene formidles ikke bare gjennom bladfykenes frodige voiceover-prosa, men via foredrag, talkshow-intervjuer, fransk tegneserie-pastisj og teateroppsetning. For å nevne noe.

Å kalle dette et oppfinnsomt, originalt og uforutsigbart overflødighetshorn vil være en grov underdrivelse. Sannsynligvis finnes det et helt isfjell av referanser som passerte langt forbi hodet mitt, og den overdådige rollelista kunne lett fylt resten av denne spalteplassen - det sier sitt at stjerner som Willem Dafoe, Elisabeth Moss («The Handmaid’s Tale»), Christoph Waltz («Inglourious Bastards»), Saoirse Ronan («Little Women») og Edward Norton er redusert nærmest til statister.

Men nå er det ikke sånn at upåklagelig filmhåndverk og en komplett tro på eget prosjekt automatisk blir omsatt til God Film.

Fallhøyden med en så outrert og overlesset stil er ikke nødvendigvis at den påkaller seg selv oppmerksomhet - det er åpenbart hensikten - men at den gjør det ekstra tydelig når det ikke alltid er så mye som foregår bak Andersons snirklete kulisser.

Fullendt

Prosjektene hans kommer mest til sin rett når han klarer å få formspråket sitt til å underbygge det han har på hjertet, som i mesterverket hans, «The Grand Budapest Hotel», som denne filmen også slekter mest på.

«The French Dispatch» når kanskje ikke helt til dens høyder, men seiler for meg likevel opp som noe av det mest fullendte han har gjort. Uten at det er så lett å sette fingeren på hvorfor.

Men selv om formen ofte (med overlegg) jobber seg vekk fra emosjonell tilknytning for seeren, og kan framstå villet diffus i hva dette egentlig handler om, betyr ikke det at det ikke er et emosjonelt og tematisk fundament her.

Det er ikke tilfeldig at samtlige av segmentene handler om helproffe skribenter som likevel får en sterkere emosjonell (og tidvis seksuell) tilknytning til subjektene sine enn det som strengt tatt er presseetisk forsvarlig.

Ensomme tårer

Ei heller at det andre av redaktørens bud, «ikke noe gråting» står i kontrast til et av filmens gjennomgående visuelle motiv: Ensomme tårer som teatralsk renner ned enda mer ensomme kinn.

Den forsøksvis profesjonelle distanseringen deres skjuler en dragning og avslører en forsvarsmekanisme.

Som så mange andre av Andersons figurer finner redaksjonsmedlemmene i «The French Dispatch» mening og identitet gjennom sitt virke, med rigide rutiner, stoisk ro og idiosynkratiske affeksjoner som både gjør at de kan yte på det nivået de gjør, og dekke over en dypere, eksistensiell lengsel de egentlig har berøringsangst for.

Både deres og reportasjesubjektenes livsløgner, blindsoner og selviscenesettelse viser oss mye om hvem de vil være, og i forlengelse av det hvem de er - famlende mennesker som gjør alt de kan for å få det til å virke som om de gjør som de gjør med vilje.

Det er mange her som ikke klarer å sette ord på det viktigste - i hvert fall ikke direkte - og hadde de klart det ville det kanskje forringet meningsinnholdet også. Så da får de heller sagt det på annet vis, på den måten de kan.

«The French Dispatch» er en fascinerende, festlig og mangefasettert film med et godt skjult, melankolsk hjerte. Både Andersons form og de ærgjerrige journalistene forteller oss at når man ikke alltid kan hente mening ut av historiene som fortelles, kan man kanskje hente det ut av hvordan man forteller dem.

Dette er en av årets beste filmer.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer