VENTING: Vi var vant til å vente, nå er venting blitt uvanlig. Det eneste vi venter på, er håndverkere og røntgenundersøkelser i det offentlige helsevesen. Illustrasjon: Flu Hartberg
VENTING: Vi var vant til å vente, nå er venting blitt uvanlig. Det eneste vi venter på, er håndverkere og røntgenundersøkelser i det offentlige helsevesen. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

En av de få tingene som skiller oss fra dyrene er at vi kan glede oss til Star Wars

Om i-landssykdommen behovsmangel, og hvorfor påkosta filmer minner noen av oss om barndommen.

Meninger

La meg fortelle deg om gamle dager. Eller, hvis du er gammel, la meg minne deg om dem. Før i tida, ser du, da skjedde ting en gang i uka. Det var popmusikk på radio en gang i uka, det var de to siste sangene i Ønskekonserten. Det var krim på TV på fredag, og humor hver onsdag. Man så en episode om gangen, og ventet en uke på neste.

Vi sendte brev som brukte to dager på å komme fram, og ventet på svar som tok like lang tid. Heldigvis var det sjelden noen lurte på noe. Vi ringte til vennene våre på fasttelefoner og fikk snakke med en mamma som sa «vent litt, så skal jeg se om han er inne». Vi satt på bussen uten å ha kontakt med venner og familie andre steder, uten å ane hva som var aller siste nytt, uten annen musikk enn den vi nynnet selv.

Det var pauser mellom tv-programmene. Hvis programmet varte i tre kvarter, bød NRK på bilder av akvariefisk fram til neste program begynte på slaget hel. TV viste fotballkamp en gang i uka, og den var mellom Huddersfield og Wolverhampton.

Bare fylliker drakk midt i uka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kunne ta måneder fra man leste om en plate med for eksempel Bruce Springsteen til man fikk hørt den. Vi ventet med å kjøpe ting til vi hadde pengene det kostet, de fleste middager besto av innvoller og saltet fisk, og vi spiste ikke mellom måltidene.

Det var dørgende kjedelig. Alt dette har blitt forandret til det bedre.

Vi var vant til å vente, nå er venting blitt uvanlig. Det eneste vi venter på, er håndverkere og røntgenundersøkelser i det offentlige helsevesen. Vi lever i en kultur av øyeblikkelig tilfredsstillelse, hvor kostholdseksperter oppfordrer oss til å spise mellom måltidene og leger sier det er greit å drikke mellom fyllekulene. Mangler vi penger til leilighet eller ferie, kan vi ta opp et lån. Staten belønner boliglån, reklamen på TV3 oppfordrer til forbrukslån.

De fleste av oss som bor her i denne kroken av verden har nok fysiske goder og nok kulturtilbud. Vender vi blikket bort fra nyhetene, har vi mye å glede oss over. Så mye at det er vanskelig å få et skikkelig svar når du spør folk hva de ønsker seg til bursdagen. På et eller annet tidspunkt ble behovsmangel et ordentlig ord. De lyse, glade tankene om hvor fint vi skal få det er erstattet av en utmattet velvære, noen ganger ispedd skam fordi andre har det verre. Ikke for at vi vil tilbake til den gang vi manglet ting og måtte vente på dem, i verste fall jobbe for dem. Velstandstannpastaen er ute av tuben.

Prisen for overfloden, umiddelbarheten og friheten er at vi har fint lite igjen å glede oss til. I verste fall blir livet redusert til en lang rekke av «nå» uten noen framtid. Vil vi virkelig leve i nået? Egentlig ikke. Dyr gjør det. De har ikke klokke og bæsjer der de spiser. Vi mennesker har evnen til abstrakt tenkning, og trenger noe å se frem til. Nettopp derfor blir vi desto mer opptatt av tingene vi ikke kan få akkurat nå, de store begivenhetene som dukker opp med ett eller flere års mellomrom. Som MGP, OL, fotball-EM, ski-VM og en ny film om James Bond. De som tvinger oss til å vente og derfor får oss til å føle oss som barn igjen.

Dette er gleden ved hype. Selv vi som kjenner igjen et markedstilpasset og kynisk underholdningsprodukt når vi ser et, gleder oss til den nye Bond-filmen og den nye Star Wars-filmen. Det har ikke noe å si at den nye Bond-låta høres ut som en mann i ferd med å sovne eller at de tre siste Star Wars-filmene i praksis var svært omstendelige leketøyreklamer. Star Wars VII: The Force Awakens vil forhåpentlig få oss førti- og femtiåringer til å glemme de forsmedelige oppfølgerne fra forrige tiår og overvelde oss slik de første filmene overveldet oss som barn og ungdom. (Hvis du derimot er i den alderen og ikke får gåsehud av traileren hvor Han Solo sier til Chewbacca: «Chewie, we’re home», er det lite å gjøre. Du har sikkert andre ting av tilsvarende betydning og verdi i livet ditt. Men det er synd på deg.)

Vi gleder oss til å oppleve disse kulturproduktene. Til tross for - og noen ganger på grunn av - teasing og trailing og spoiling og spinoffs og Happy Meal-avtaler og skamløs produktplassering for biler og børst og mobiler.

Vi er altså - de fleste av oss her på disse kanter - så privilegerte at vi kan se fram til artige og trivelige ting som vi vet kommer. Som påkosta filmer. Som jul. Du kan lese juleheftene i oktober og spise marsipanen i november, men det blir ikke jul av den grunn. Vi gleder oss fortsatt til jul, fordi det er en av de etter hvert relativt få tingene du ikke kan få når du vil.

Dette er gleden over det som skal skje. Det er gleden ved å glede seg, det er glede. Den kan ikke omsettes i penger, og derfor er den uvurderlig. Ingen bør skamme seg over å glede seg til en dyr film; det er da vi er på vårt mest menneskelige. En av de få tingene som skiller oss fra dyrene er at vi kan glede oss til Star Wars.

Det kan hende Norge ikke kommer til EM, kanskje både filmene og jula bare blir dritt, men da har vi i hvert fall gledet oss.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook