En av de mest særegne kunstnerskikkelsene i nyere tid

Hedonisme, holocaust og historiske portretter.

KOMPLEKS KUNSTNER: I sine bilder supplerte amerikaneren R.B. Kitaj det visuelt ekspressive med det verbale. En stor retrospektiv utstilling i Hamburger Kunsthalle tar det nærmere i øyesyn. Foto: Harald Flor.
KOMPLEKS KUNSTNER: I sine bilder supplerte amerikaneren R.B. Kitaj det visuelt ekspressive med det verbale. En stor retrospektiv utstilling i Hamburger Kunsthalle tar det nærmere i øyesyn. Foto: Harald Flor.Vis mer

HAMBURG (Dagbladet): «R.B. Kitaj. Retrospektiv», heter kort og konsist høstens omfattende minneutstilling i Hamburger Kunsthalle. Dens første versjon for snart et år siden i Berlins jødiske museum hadde den mer betydningsladde tittelen «Obsessionen» — «Anfektelser, plager, besettelser» — som også verbalt viste til den intense og komplekse karakteren i Kitajs kunst. Mange vil huske den fra den store utstillingen i Astrup Fearnley-museet i 1998, og museets utlån av arbeider bidrar avgjørende med flere høydepunkter i Hamburg.

R.B. Kitaj (1932—2007) — de siste åra kreativt svekket av Parkinson og lenge sorgtynget etter hustruen Sandras tragisk tidlige død — forlot selvvalgt livet. Han vil likevel bli stående som en av de mest særegne kunstnerskikkelser i nyere tid. Hans kunst kan ikke rubriseres under noen bestemt isme, men tok opp i seg elementer fra et vidt tilfang av kilder. Den ble båret fram av så vel innsikter i litteratur og politikk som forestillingen om det ubevisstes poetikk. «Jeg tror bilder har mange liv, identiteter og intensjoner», sa han en gang.

Kitajs kosmopolitiske dannelsesreise begynte da den unge USA-jøden med oppvekst i Ohio og østeuropeiske aner tok hyre som messegutt på ei frakteskute fra Norge. «S/S Corona» brakte ham både til karibiske havner og anløp på det søramerikanske kontinent. Maleriet «The Sailor (David Ward)» fra 1979/80, av den svarte kokken som vader gjennom vannet, fungerer på utstillingen som talende portalfigur og feste for denne marine forankringen. Den assosierer også til en av Kitajs flertydige selvspeilinger som vandrende fremmed i diasporaen.

I det første av sine to «Diasporist manifestos» (1989) skrev han: «The Diasporist (Jew, Black, Arab, Homosexual, Gypsy, Asian, emigré from despotism, bad luck, etc.) is widely despised, disliked, mistrusted, sometimes tolerated, even taken up here and there and shown a nice life.»

INNFLYTELSE: En viktig kilde for R.B. Kitaj var skriftene til kunsthistorikeren Aby Warburg, her framstilt i Kitajs verk «Warburg som mainade» (1961-62). (Illustrasjon: © R.B. Kitaj Estate / Hamburger Kunsthalle.)
INNFLYTELSE: En viktig kilde for R.B. Kitaj var skriftene til kunsthistorikeren Aby Warburg, her framstilt i Kitajs verk «Warburg som mainade» (1961-62). (Illustrasjon: © R.B. Kitaj Estate / Hamburger Kunsthalle.) Vis mer

Den påfølgende kunstutdanningens destinasjoner ble like differensierte, med studiesteder som New York, Wien, Oxford og London. Militærtjeneste i Darmstadt og Fontainebleau ga Kitaj rett til økonomisk understøttelse for studier i England. Der kombinerte han maleriets praksis med kunsthistorie. Gjennom det teoretiske utdanningsløpet ble også en kulturell kontakt knyttet til Hamburg, før verdenskrigenes sivilisasjonssammenbrudd. Hans lærer i Oxford, Edgar Wind, underviste ut fra den kjente, tyske kunsthistoriker Aby Warburgs billedatlas og skrifter. De hadde utgjort kjernen av et veritabelt bibliotek i hansastaden, som ble reddet unna nazistene og sendt til Oxford i 1933.

Bokskatten ga ikke bare næring til Kitajs teoretiske lærdomshunger. Den forsynte ham også med holdepunkter for sine seinere fragmentariske sammenstillinger og synteser på billedflaten. I sitt atelier skulle han samle et komplett sett med «Journal of The Warburg an Courtauld Institutes», som kom til å utgjøre grunnstammen i en alltid ekspanderende skriftsamling. Utstillingskurator Eckhart Gillen har saumfart kunstnerens etterlatte arkiv, og derigjennom dokumentert nye, underliggende aspekter ved kunstnerskapet. «For meg betyr bøker det trær er for en landskapsmaler», sa Kitaj under mitt uforglemmelige besøk hos ham i 1994.

Forbindelsen til Warburg — kanskje særlig kjent for sine kunnskaper om ungrenessansens Botticelli — framgår også av en uvanlig malerisk fortolkning på utstillingen. Kunsthistorikeren med mektig mustasje framstilles som en kultisk karakter, og tvekjønnet eksponent for den greske mytologiens mainader (de dionysiske bakkantinner som legemliggjorde utbrudd av raseri og orgiastisk lidenskap). Warburg hadde for øvrig observert samme ustyrlige utslag av ekstase hos hopi-indianske dansere i USA før forrige sekelskifte.

Kitaj lar den hedonistiske skikkelsen utfolde sitt uhemmete kroppsspråk over hele billedflaten, og låner der trekk fra Matisses dansere. I denne ubendige energien poengterer han en viktig side ved kunstens ekspressive potensial. Men en tilføyende tekst på lerretet betoner at forestillingskraften også krever intellektuell medvirkning. En tidlig markering av at det vitende øyet også er nødvendig for å framkalle et syn som dypere erkjennelse.

BLODIG KONFLIKT: Kitaj så alltid tostatsløsningen som den eneste mulige utgangen på forholdet mellom Israel og Palestina. Men hans håp svant.

I en serie på tre malerier fra 2004, «Arabs and Jews (After Ensor)» er den blodige konflikten framstilt som en kamp på livet mellom to menn fra Midtøsten. Med kommentaren: «Dere kan velge hvem som er araber og hvem som er jøde». (Illustrasjon: © R.B. Kitaj Estate / Hamburger Kunsthalle.)
BLODIG KONFLIKT: Kitaj så alltid tostatsløsningen som den eneste mulige utgangen på forholdet mellom Israel og Palestina. Men hans håp svant. I en serie på tre malerier fra 2004, «Arabs and Jews (After Ensor)» er den blodige konflikten framstilt som en kamp på livet mellom to menn fra Midtøsten. Med kommentaren: «Dere kan velge hvem som er araber og hvem som er jøde». (Illustrasjon: © R.B. Kitaj Estate / Hamburger Kunsthalle.) Vis mer

Kombinasjonen av det visuelt ekspressive og verbalt supplerende er like påtakelig poengtert i maleriet «Mordet på Rosa Luxemburg» fra 1960. Temaet med så vel pietá-assosiasjoner som brutale bruddstykker med antisemittiske undertoner fra tysk mellomkrigstid, må ha ligget helt på siden av den da aktuelle popkunst-mentalitet som dominerte ved Royal College of Art (hvor Kitaj innledet sitt livslange vennskap med David Hockney). Hans flerperspektiviske strategi materialiserte seg også i en rad komplekse collager og silketrykk i dette tiåret. Vektleggingen av grafikeren Kitaj med blant annet serien «Mahler becomes politics» (1964-67), viser igjen hvor produktivt han bearbeidet Warburg-impulsene.

En mer direkte nøkkelopplevelse for Kitaj sprang ut fra hans møter med Catalonia på tampen av Franco-diktaturet. Fra historiens borgerkrigsherjete rom framkalte han særegne portretter av så vel anarkisten Buenaventura Durruti som kommunisten La Passionara. Likevel har den ufullendte studien av vennen José Vicente en helt annen dybde. Den seinere sosialistiske ordføreren i Sant Felieu sitter tenksom med lukket blikk mot et vikende mørke, mens en uferdig struktur av skisserte, arkitektoniske elementer synes å stige opp fra forgrunnen, lik en svevende drøm om å bygge en forestående frihet.

Derimot ligger det truende marerittet latent i motpolen «The Jewish Rider» fra 1984—85. Her kombinerte Kitaj igjen et venneportrett — av kunsthistorikeren Michael Prado — med en fluktscene, der holocaust er hovedtema. Både modellens stilling og tittelen peker mot Rembrandt som støttespiller for det mørke mesterverket, slik han også søkte billedmessig bistand fra henfarne kolleger som Cezanne, Degas, Rubens og Uccello for andre arbeider.

Kitajs siste, lille selvportrett synes å løse seg opp innenfor det beskjedne formatet. Likevel er det fortsatt en rest av liv i blikket.

BACON OG KITAJ: I diptykonet «Synchromy with F.B. — General of Hot Desire» fra 1968/69 ga Kitaj både gjenkjennelige trekk og en kompleks karakter til Francis Bacon (midten). De tilhørte begge — sammen med blant annet Frank Auerbach, Lucian Freud og Leon Kossof — det som ble kalt «School of London». (Illustrasjon: © R.B. Kitaj Estate / Hamburger Kunsthalle.)
BACON OG KITAJ: I diptykonet «Synchromy with F.B. — General of Hot Desire» fra 1968/69 ga Kitaj både gjenkjennelige trekk og en kompleks karakter til Francis Bacon (midten). De tilhørte begge — sammen med blant annet Frank Auerbach, Lucian Freud og Leon Kossof — det som ble kalt «School of London». (Illustrasjon: © R.B. Kitaj Estate / Hamburger Kunsthalle.) Vis mer