NOVELLER: Mikkel Bugge er aktuell med sin tredje bok, og får skryt av vår anmelder.
Foto: Berit Roald / Scanpix
NOVELLER: Mikkel Bugge er aktuell med sin tredje bok, og får skryt av vår anmelder. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

En av de mest spennende stemmene i sin generasjon

Mikkel Bugge skriver noveller til 20 i stil.

ANMELDELSE: «Du smeller hodet i glassdøra idet du springer inn for å hente tvillingene som er på vei over til den djupe enden av bassenget. Ør blir du liggende på det glatte gulvet i svømmehallen uten å komme deg av flekken.»

Mikkel Bugge starter sin andre novellesamling med et smell som gir blodsmak i munnen og en uro som holder seg boka igjennom.

Gode forbilder
Åpningen penser også tankene inn på Italo Calvinos «Hvis en reisende en vinternatt». Som Calvino starter Bugge i en effektiv du-form, og begge forfatterne er fulle av eksperimenteringslyst og mindre opptatt av å leie leseren gjennom en enkel og forutsigbar verden.

Denne første novellen, «I den kalottliknende hatten» begynner riktignok i det hverdagslige, men Bugge skriver seg tidlig ut over det realistiske rammeverket jeg først tror jeg har steget inn i. Og selv om jeg ikke syns den er bokens beste, er jeg allerede fjetret.

Langsom skriveprosess
Bugge debuterte med novellesamlinga «Yttersider» i 2007, romanen «Gå under jorda» kom i 2010, så dette er hans tredje bok på syv år. Det er ikke et tegn på overproduktivitet, men det har gitt Bugge en stil- og selvsikkerhet som gjør at «Tauet» klarer å holde tak i det meste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alt fra kriminalplot til selvironiske blikk på forfatterstanden og oppvekstsskildringer fra et fiskenaust i Nord-Norge skrives med samme overbevisningskraft, selv om Bugge benytter seg av svært mange ulike virkemidler. Novellene har en løs indre sammenheng, men som historiene i seg selv går det ikke helt opp. Det er heller ikke det forfatteren etterstreber.

En av de mest spennende stemmene i sin generasjon

De to novellene jeg syns er aller best handler begge om den tysk-norske kulturarbeideren Bernt Bierman. Gjennom denne karakteren får Bugge tematisert lengsel, kjærlighet, skyld og skam på svært originale og uventede måter. Det er umulig å vite hvor Bugges noveller svinger, men det gjør det enda morsommere å være med på turen.

Lavmælt humor
De aller snåleste ideene, som den om en fyr som finner et langt tau inni seg, eller en arkitekt som har tegnet inn hemmelige rom i helt ordinære høyblokker, balanserer på grensen, men glir aldri over i kategorien «ville, irriterende forfatterpåfunn».

I stedet klarer Bugge å rettferdiggjøre dem ved hjelp av karakterenes desperasjon og lengsel, iblandet en utsøkt form for lavmælt humor:

«Jeg var sliten etter en lang dag med åttendeklassinger og særlig en av dem, en nydiagnostisert luring fra Bankgata som drev en lavintensiv sabotasje av opplegget mitt.»

Skal vi følge Bugges utgivelsestakt, så langt blir det noen år til neste bok, men tiden jobber godt for ham, og han har blitt en av de mest spennende stemmene i sin generasjon.