ANMELDELSE: «Du smeller hodet i glassdøra idet du springer inn for å hente tvillingene som er på vei over til den djupe enden av bassenget. Ør blir du liggende på det glatte gulvet i svømmehallen uten å komme deg av flekken.»

Mikkel Bugge starter sin andre novellesamling med et smell som gir blodsmak i munnen og en uro som holder seg boka igjennom.

Gode forbilder Åpningen penser også tankene inn på Italo Calvinos «Hvis en reisende en vinternatt». Som Calvino starter Bugge i en effektiv du-form, og begge forfatterne er fulle av eksperimenteringslyst og mindre opptatt av å leie leseren gjennom en enkel og forutsigbar verden.

Denne første novellen, «I den kalottliknende hatten» begynner riktignok i det hverdagslige, men Bugge skriver seg tidlig ut over det realistiske rammeverket jeg først tror jeg har steget inn i. Og selv om jeg ikke syns den er bokens beste, er jeg allerede fjetret.

Langsom skriveprosess Bugge debuterte med novellesamlinga «Yttersider» i 2007, romanen «Gå under jorda» kom i 2010, så dette er hans tredje bok på syv år. Det er ikke et tegn på overproduktivitet, men det har gitt Bugge en stil- og selvsikkerhet som gjør at «Tauet» klarer å holde tak i det meste.