Anmeldelse: Rachel Cusk - «Kudos»

En av Europas viktigste forfattere

Trygg slutt på nyskapende trilogi.

TRIOLOGI: I anmeldelsen av Rachel Cusks forrige bok «Transitt», omtalte anmelder Erle Marie Sørheim Cusk for «en av de viktigste britiske forfatterne i dag». «Kudos» avslutter triologien som også har bestått av romanene «Omriss» og «Transitt». Foto: Siemon Scammell-Katz /Gyldendal
TRIOLOGI: I anmeldelsen av Rachel Cusks forrige bok «Transitt», omtalte anmelder Erle Marie Sørheim Cusk for «en av de viktigste britiske forfatterne i dag». «Kudos» avslutter triologien som også har bestått av romanene «Omriss» og «Transitt». Foto: Siemon Scammell-Katz /GyldendalVis mer

«Kudos»

Rachel Cusk

5 1 6
«Trygg slutt på nyskapende trilogi»
Se alle anmeldelser

[…] han hadde tolket tekstene mine dit hen at hvis jeg hadde en fantasi, så hadde jeg vett til å holde den godt skjult. «Og det finnes ikke noe bedre gjemmested,» sa han, «enn et sted som er så tett opp til sannheten som mulig, noe alle dyktige løgnere vet.»

Alter ego

Den britiske forfatteren Rachel Cusk har nytt stor suksess med sin trilogi om sitt alter ego Faye. Hun har blitt sammenliknet med Karl Ove Knausgård og bøkene omtales gjerne som «virkelighetslitteratur». Men som samtalepartneren i «Kudos» påpeker, er det nok snarlig en løgner av høy rang hun her, for selv om dette føles nært på forfatterens virkelighet, er det samtidig en uhyre velkomponert og gjennomtenkt trilogi.

Skuffende mennesker

«Kudos» begynner, som den første boka, «Omriss», med en flytur. Der blir Faye sittende ved siden av en svært trøtt mann som har brukt natta i forveien til å grave en grav i hagen til familiens kjære hund som døde. For ikke å sovne begynner han å fortelle sin historie. Han har pensjonert seg som 45-åring, men det han trodde skulle bli starten på friheten har kanskje vist seg å bli alt annet.

Det er mange slike skuffede mennesker i Cusks romaner. Livene og forholdene deres viser seg sjeldent å leve opp til forventningene. I «Kudos» er det et spesielt fokus på skuffede kvinner, som lever videre etter opprivende kjærlighetsforhold. Faye derimot har kommet seg videre etter det opprivende samlivsbruddet, kanskje er det akkurat derfor hun nå gir disse kvinnenes erfaringer større rom. På andre kjenner man seg selv igjen, og trilogiens genistrek har vært å skape en hovedperson igjennom hva hun iakttar, ikke hva hun sier.

Rapport fra kultureliten

«Kudos» er ikke like intens som de to foregående. Faye har giftet seg igjen, hun ser ut til å ha kommet mer på plass i livet sitt. Dermed er det heller ikke like mye på spill for henne, det brenner ikke rundt henne på noen måte. Det store fokuset på forfatterlivet, med dets forleggere, journalister og forfatterkolleger skaper også en mer hermetisk fortelling.

Her er det ingen hatske, rare naboer eller skravlende frisører. Dermed blir historiene likere hverandre, og mindre allmenne. Ved slutten er det nok derfor jeg fortsatt husker den høye, trøtte mannen som begravde hunden sin natta i forveien best. Han var også en privilegert mann, men han kom utenifra og tilførte noen nye perspektiver. Det har også Cusk gjort med denne trilogien, som med Kudos får en fin, om enn ikke spektakulær, slutt. Agnete Øye har oversatt alle tre bøkene på en høyst kompetent måte.