«En av familien»

AU PAIR: Er det naivt å hevde at au pairer som jobber fulle arbeidsdager i norske hjem bør ha krav på samme rettigheter som andre arbeidstakere?I Dagbladet den 8. mai tar Marte Bertelsen til orde for å endre regelverket for au-pairer i Norge i lys av de siste ukenes au pair-debatt. Men dette regelverket kan ikke basere seg på «vanlige arbeidsrettslige regler» fordi arbeidet foregår i private hjem. «Som man forstår,» konkluderer hun, «er det vanskelig å bruke vanlige arbeidsrettslige virkemidler i det private hjem, nettopp på grunn av arbeidets spesielle karakter.

Å TRO AT man ved å omdefinere au pair til hushjelp vil endre noe vesentlig for disse kvinnene er etter min mening en naiv holdning til lovers virkning.» Bertelsen går altså til rette med dem som mener at au pairer bør ha samme rettsbeskyttelse som andre arbeidstakere. Ikke fordi au pair-ordningen etter intensjonen er noe annet enn et arbeidsforhold. Nei, argumentet er at det arbeidet au pairer gjør er av så spesiell art at vanlige arbeidslivsbestemmelser ikke kan gjøres gjeldende. Men hva er det som tilsier at betalt husarbeid ikke kan vur deres innenfor «vanlige arbeidsrettslige regler»?

FILIPPINSKE og polske kvinner som i dag reiser til Norge for å jobbe som au pairer kommer utelukkende på grunn av pengene de kan tjene. De kommer ikke for å delta i «kulturutveksling,» slik det kalles på au pair-språk. Au pair-ordningen fungerer primært som et legalt skalkeskjul for vertsfamilier som ønsker seg en billig hushjelp. Både myndigheter og private arbeidsgivere er klar over dette. Uten at noen er villig til å ta til orde for om-fattende endringer av systemet. Det er dette de siste dagenes au-pair debatt primært har dreid seg om.Bertelsen har selvfølgelig rett i at lovendringer ikke alltid fører til de ønskede resultater. Hun har også rett i at det å arbeide i private hjem kan være problematisk, både for de ansatte og de som ansetter. Det følger et visst ubehag ved å omdefinere ens eget private hjem til å være en arbeidsplass. Derfor er det mer behagelig å kalle en hushjelp eller au pair for «en av familien,» slik «vertsfamilier» gjerne gjør. Håndhevelsen av eventuelle regelbrudd i private arbeidsforhold kan dessuten være vanskelig, all den tid au pairer job-ber i ly av «privatlivets fred.» For au pairene blir imidlertid hovedproblemet at de som «assosierte familiemedlemmer» forventes å bidra til felles beste. Også på fritiden. For i en familie hjelper man jo hverandre. Resultatet blir at de selger arbeidskraften sin uten å bli kompensert.

HVORDAN LØSER vi så disse dilemmaene? Ved å ekskludere au pairer/hushjelper fra ordinære «arbeidsrettslige regler,» slik Bertelsen hevder? Det er jo nettopp denne eksklusjonen som er roten til all den utnyttingen både au pairer og hushjelper rundt om på kloden utsettes for. I Singapore nektes utenlandske hushjelper en fridag i uka nettopp fordi de ikke regnes som ordinære arbeidstakere. De er hos vertsfamilien for å «hjelpe til.» Det samme er tilfellet i en lang rekke land. Argumentasjonen fra myndighetene i disse landene er til forveksling lik Bertelsens; kvinner som jobber i arbeidsgivers hjem kan ikke regnes som ordinære arbeidstakere fordi arbeidet er av privat karakter. Ergo har de heller ikke krav på fulle rettigheter som arbeidstakere.

Å TRO AT et «rammeregelverk» vil bedre situasjonen for dagens «au pairer,» slik Bertelsen tar til orde for, er i denne sammenheng langt mer naivt, enn å argumentere for at kvinner som utfører betalt husarbeid og barnepass simpelthen må behandles som andre yrkesgrupper. Det er ikke spesialtilpassede regler disse kvinnene trenger. De trenger en formell inklusjon i arbeidslivet og respekt for det arbeidet de utfører.

DET ER DETTE «hushjelpkampen» i all hovedsak dreier seg om internasjonalt. Over hele verden fører ulike kvinneorganisasjoner og aktivister i dag en utrettelig kamp for å få myndigheter til å anerkjenne hushjelper som arbeidstakere med krav på de samme rettighetene andre arbeidstakere har. I bunn og grunn er det et beskjedent krav.

I USA ER DET fortsatt to grupper som holdes utenfor den generelle arbeidslovgivningen; hushjelper og gårdsarbeidere. Begge disse nisjene var i utgangspunktet befolket av frigitte slaver og er i dag overtatt av latin-amerikanske innvandrere. Men arven fra slaveriet lever altså videre, ikke minst for hushjelpene. De kan fortsatt ikke organisere seg, kreve overtidsbetaling eller kompensasjon ved sykdom og arbeidsulykker. Husarbeid er fortsatt ikke sett på som ordentlig arbeid. Selv om det i New York alene jobber mer enn 200 000 fulltidsansatte hushjelper.

I NORGE HAR VI kommet et skritt lenger enn i USA. På papiret, om ikke annet. For det finnes omfattende bestemmelser som regulerer ansettelser i private hjem, samlet i «Forskrift om husarbeid, tilsyn og pleie i privat arbeidsgivers hjem eller hushold.» Så lenge utenlandske hushjelper kalles au pairer, slipper imidlertid norske arbeidsgivere å forholde seg til dette regelverket. Offisielt har vi jo ikke profesjonelle hushjelper i Norge. Hos oss kaller vi det kulturutveksling.