Vis mer

En av høstens store romaner

Stilrent trekantdrama fra Gulliksen.

BOK: «Tjuendedagen» er tredelt. Første del handler om et ektepar. Han er byråkrat, hun kommunikasjonsdirektør. De elsker hverandre, men han lengter etter «overskridelse».

De innleder et trekantforhold til en mannlig kollega av henne.Det skal vise seg fatalt.

Bevegende
I annen og tredje del blir vi kjent med den iakttagende fortelleren fra første del: «Jeg ville være et svalt og avklart mørke verden kunne drive gjennom», sier hun et sted.

Hun gjenerindrer sine ensomme år som sosiologistudenti Bergen 1985. Hun holdt ikke ut seg selv. Hun ville ikke leve. Hun kjøpte et syntetisk tau og en krok i en jernvarehandel. Hun ble reddet da hennes foreleser stoppet henne på gata og ga henne en klapp på kinnet. Hun ble gjenkjent. Sett av verden. Den passasjen er en av de mest bevegende i boka.

Gulliksen er en suveren stilist. Detaljrik og presis, som om han vrir og vender på hvert ord i en bok der nettopp ordene står sentralt. «(...) alle utveier i verden lukker segnår de blir navngitt», heter det.

Det er også ordene som binder vår kjønnsidentitet, skal vi tro boka; snedig vist gjennom en forteller vi tror er mann, men som viser seg å være en kvinne som bor med en annen kvinne. Kjønnsidentiteten utfordres også da den heterofile byråkraten står på fire med en annen mann pumpende bakfra.

Den «persepsjonsprogredierende og plumpt paternaliserende pengeholdige produktnorsken» bestemmer ikke bare. Den manipulerer. Gulliksen har noen fantastiske passasjer fra den privatiserte gigantbedriften, som bytter ut ordet «nedover» med «utover», for å gi et skinn av varme og demokrati i et iskaldt hierarki.

Vagt budskap
Ulempen ved Gulliksens utforskende språklige varsomhet er at det politiske «budskap» blir noe vagt. Her er refleksjoner rundt Madonna-forskningens ironiske kvinneideal på 80-tallet, som etter et år endte i H&M-reklame. Og en kobling mellom byråkratens politiske idealisme som sosiologistudent i 1985, til hans private seksuelle «overskridelse» tjue år senere.

Det anelsesfylte kler likevel boka. Den er så enerverende gjennomreflektert og stilistisk ren at det er fristende allerede nå å kåre den til en av høstens store romaner.