Debatt: Ti år med sexkjøpslov

En av lovens viktigste hensikter

Prostitusjon er et onde.

Meninger

I et svar på en kronikk jeg skrev i anledning sexkjøpslovens tiårsjubileum, skriver Aksel Braanen Sterri (22. juni) at loven har gjort det verre for dem som selger sex. Sterri og jeg er uenige i mange ting, men jeg vil begynne med noe vi kanskje kan enes om. Sterri skriver at «løsningen er å gi mennesker i en vanskelig situasjon mer trygghet og flere muligheter å velge blant».

For dem som befinner seg i en utsatt situasjon er det dette som er det sentrale. Uavhengig av hva vi ellers mener om loven, håper jeg derfor Sterri er enig i at prostituerte bør få et langt bedre og mer reelt tilbud om exit-programmer enn hva som er tilfelle i dag.

Det er mange ting som må på plass for at sexkjøpsloven skal fungere bedre. For eksempel bør prosjekter som ROSA og Lauras Hus – som nå har eksistert i ti år – ikke være organisert og finansiert som prosjekter, men gjøres til et permanent tilbud med langt flere ressurser enn i dag.

Det bør også settes av mer ressurser i NAV til å bistå med utdanning og arbeid, på en måte som både er tilstrekkelig og langsiktig nok for å sikre reelle fluktmuligheter fra prostitusjon. Også østeuropeiske kvinner og tredjelandsborgere må sikres reelle exit-muligheter, og de som ikke er norske statsborgere må ha et skikkelig vern. Det bør også gjøres langt mer for å stanse nye, internettbaserte former for formidling av prostitusjon, en oppgave Justisdepartementet og regjeringen har somlet med i årevis.

Når det er sagt, så er det også noen helt reelle uenigheter mellom Sterri og meg, som jeg håper vi kan ha en ordentlig diskusjon om. Noen vil kanskje avfeie slike diskusjoner som ideologi og prinsipper, men dypest sett handler det om hva slags samfunn vi vil ha. Jeg mener prostitusjon er et onde, både fordi det skader svært mange av dem som prostituerer seg, og fordi det bidrar til å opprettholde og forsterke et kvinnesyn som jeg ønsker forvist til historiens skraphaug.

Gjennom lover kan vi som samfunn sette grenser for folks handlinger. Det gjelder for eksempel vold i nære relasjoner, seksualisert vold, og prostitusjon og menneskehandel. Lovene har også en normdannende funksjon. Hvordan vi som samfunn regulerer dette er viktig også for hvordan barna og ungdommene våre snakker om og tenker på hverandre, og for hvordan de forholder seg til sex.

Selv har jeg bodd mange år i det skandinaviske landet som har den mest liberalistiske politikken på dette området, Danmark. Der ble jeg med jevne mellomrom minnet på hvordan det er når prostitusjon først og fremst diskuteres fra et forbrukerperspektiv, og hva det gjør særlig med unge menns holdninger. I landets største avis kunne man for noen år siden for eksempel finne et leserinnlegg i sexopplysningsspalta «Spør Signe», der en gjeng gutter på et fotballag spurte om det var klokt av dem å bestille oralsex uten kondom – på forbrukerspråket kalt «superfransk» – når de besøkte bordeller.

Signes svar til «de lystige Serie 3 drenge» lød sånn her:
«Lad os lige lave et lille regnestykke. En jævnt godt besøgt sexarbejder kan måske klare 8 superfransk-kunder om dagen, 5 dage om ugen (vi antager at hun holder weekenden fri), 50 uger om året (lidt ferie har hun også) – det er altså mindst 2000 mænd, der kommer i hendes mund på et år. Disse mænd har sandsynligvis besøgt andre sexarbejdere før hende, og hun været i gamet længere end et år, og er hun fra et østeuropæisk eller afrikansk land, ja så øges sandsynligheden for at få en kønssygdom nærmest eksplosionsagtigt. Sagt på en anden måde, du går ikke bare i seng med den søde sexarbejder, der gerne giver dig superfransk, hvis du lige betaler en smule mere, du går i seng med ti-tusindevis af potentielle smittebærere.»

Denne måten å omtale mennesker på, som om de var ting, forsterkes og opprettholdes i et samfunn som avkriminaliserer og normaliserer kjøp av sex. Det bygger opp under kvinneundertrykkelse og rasisme, noe som – i alle fall for meg – er et selvstendig argument for å begrense prostitusjon mest mulig.

Av samme grunn kjøper jeg ikke Sterris argument om at sexkjøpsloven er dårlig fordi bare de verste kundene blir igjen. De «verste» var jo der også før, selv om de ble «vannet ut» med det Sterri kaller de «mest lovlydige kundene». Det betyr i så fall at mange menn som ellers ville betalt kvinner for sex slutter å gjøre det. Det er bra i seg selv: Omfanget av prostitusjon går ned, færre menn opplever at kvinners kropp er noe som kan kjøpes for penger, og lavere etterspørsel fører til mindre rekruttering i nye generasjoner.

Denne normdannelsen er en av sexkjøpslovens viktigste, men også vanskeligst målbare, hensikter. Samtidig er det viktig å lytte til de prostituerte som forteller om mer og grovere vold, og om mer profesjonelle bakmenn. Selv om dette ikke nødvendigvis skyldes loven selv, men vel så mye kan være et resultat av at den organiserte kriminaliteten har fått et sterkere fotfeste (slik den har gjort det i arbeidslivet), er det all grunn til å ta disse rapportene på aller høyeste alvor.

Her er det politiets og hjelpeorganisasjonenes arbeid kommer inn i bildet, både på den forebyggende og den reaktive siden. På Kvinnegruppa Ottars tiårsmarkering for sexkjøpsloven fortalte Harald Bøhler fra Politidirektoratet om hvordan loven ikke bare har gitt dem en bedre oversikt over markedet, men også en økt forståelse av menneskene som jobber der.

Dette er en forståelse som helt manglet for noen år siden, noe som bidro til at alvorlige saker knyttet til menneskehandel og grov utnyttelse sannsynligvis gikk under radaren, i tillegg til at politiet ofte ble opplevd som en tilleggsbelastning av de prostituerte selv.

Politiet oppleves helt sikkert fortsatt som en belastning av noen, noe som ikke nødvendigvis bare skyldes manglende kompetanse. Det ligger i sakens natur at deres oppgave ofte vil være å avbryte en situasjon, mens det å hjelpe folk til en endret og bedre livssituasjon er opp til andre etater.

Derfor er det gledelig at det etter direkte bevilgning fra Stortinget nå opprettes særstillinger for å jobbe med menneskehandel i alle politidistrikter, med støttesentre som gjør at de kan samarbeide bedre med de som skal ivareta de prostituerte. Men her gjenstår det altså mye arbeid og ressurser.

Til slutt: Noen av dem som argumenterer for at Norge skal avskaffe sexkjøpsloven, og i stedet følge land som Tyskland og Nederland, påstår at vi som er tilhengere av sexkjøpsloven baserer oss på «infantilisering og paternalisme». Astrid Renland, administrativt ansvarlig for «Sexarbeidernes interesseorganisasjon, PION», har sågar hevdet at prostitusjon handler om «en menneskerett (til) å ha råderett over egen kropp og seksualitet».

Dette er å snu debatten på hodet. De gigantiske kjøpesenterbordellene og «red light districts» som framviser kvinner som handelsvarer, har ingenting med selvråderett over egen kropp å gjøre – tvert imot.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.