AKKURAT SLIK: De mest ihuga kreasjonistene mener mennesket ble skapt akkurat slik som det beskrives i Bibelen. Foto: AP / Scanpix.
AKKURAT SLIK: De mest ihuga kreasjonistene mener mennesket ble skapt akkurat slik som det beskrives i Bibelen. Foto: AP / Scanpix.Vis mer

Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap:

En av seks nordmenn tror ikke på evolusjonslæren. Angrepene på vitenskapen må bekjempes.

Sterke krefter vil svekke skolebarns tilgang til kunnskaper om hvordan verden har utviklet seg.

Kommentar

Det har vært rikelig med anledninger for sekulært anlagte tyrkere til å kveppe i de senere årene, men støkken de fikk i slutten av juni, må ha vært en av de hardeste: President Erdogans regjering har besluttet at evolusjonslæren skal ut av ungdomsskolepensum fra og med september. Den offisielle forklaringen, at det er for komplisert stoff for tenåringer har naturligvis blitt gjennomskuet og karakterisert som fjas av erfarne lærere, som vet at evolusjonslæren kan gjøres begripelig for barnehagebarn. Vedtaket er først og fremst et angrep på de sekulære grunnprinsippene i landet, og inngår i en uhyre bekymringsverdig internasjonal trend der grunnpilarene for naturvitenskapen trekkes i tvil og forsøkes å holde unna den oppvoksende slekt. Kreftene som kjemper mot evolusjonslæren er som regel religiøst motivert, enten av islamsk eller kristen tro. Hittil i år har det vært foreslått lover i åtte amerikanske stater som skal gi vern til lærere som underviser i såkalt kreasjonisme — altså ideen om at verden ble skapt av en guddommelig kraft, ut av ingenting.

Hele 38 prosent av amerikanere tror på kreasjonismens tankegods, selv om det er en såkalt pseudovitenskap. En pseudovitenskap bruker gjerne vitenskapens formuleringer og gradssystemer — det finnes folk som har Ph.D.-titler i kreasjonsfag — men ikke vitenskapelige metoder. Disse metodene går blant annet ut på at flere forsøk skal gi samme resultat, at forskjellige forskere skal komme frem til lignende funn, og at forsøk på å falsifisere teorien ikke lykkes. Når slike prinsipper ikke holdes i hevd, kan ikke funnene regnes som solid kunnskap.

Kreasjonisme brer om seg også i Norge. Så mange som seksten prosent, nesten hver sjette nordmann, avviser evolusjonslæren eller trekker den i tvil. Foreningen Skaper jobber for å få kreasjonisme inn på pensum i kristne friskoler. Blant annet vil de utbre såkalt ungjordskreasjonisme, som forfekter at jorden er seks tusen år gammel og ble skapt slik det beskrives i Bibelen. Dette fikk tidligere i år SV-leder Audun Lysbakken til å utfordre kunnskapsmininster Torbjørn Røe Isaksen til å skjerpe regelverket, slik at kreasjonisme og evolusjonslære ikke skulle kunne undervises i som likestilte teorier. Kunnskapsministeren var mer ullen enn han burde være i sitt svar, og mente bare en helhetsvurdering av skolens læreplaner ville kunne avgjøre om det var greit å inkorporere kreasjonisme i et undervisningsopplegg.

Evolusjonslæren har bestått alle vitenskapelige prøver og er det fungerende grunnlaget for moderne biologi. Mange vil være himmelfalne over at så mange miljøer, internasjonalt og i Norge, så iherdig forsøker å diskreditere en lære som har gitt så mange svar om livet på jorda.

En som ikke er så overrasket er Paul Bloom, psykologiprofessor ved Yale. Bloom viser til hvordan menneskehjernen er innstilt på å finne mønstre og hensikter, og lete etter det som vever sammen årsak og virkning. De brutale tilfeldighetene som iblant legger føringer for prosessene i naturen kan være vanskelige å håndtere for mange. Bloom peker også på at vitenskapens funn ofte synes å stå i et direkte motsetningsforhold til alminnelig fornuft og hverdagens erfaringer. Hvis du hadde sagt til en steinalderkvinne at jorden var rundt, ville hun ledd høyt. Hvis du hadde spurt en barokkmann om han ville la seg plassere i noen tonn med metall, for så å fraktes til et annet land noen kilometer opp i luften, ville han sagt: Neppe.

Naturvitenskapene som finner årsaker og lovmessigheter i prosessene som tok oss hit og prosessene som tar oss videre, i hvordan jorden og artene som befolker den ble til og hvordan klimaendringene kan forandre den, fordrer tillit. Det fordrer at mesteparten av befolkningen respekterer at det finnes kunnskaper som bare kan oppdages av folk med lang utdannelse og erfaring og spesialisert utstyr, og at disse kunnskapene er pålitelige også for en som ikke har observert dem personlig. Bare slik kan man akseptere at et fly kan fly selv om en ball som kastes faller ned igjen, og at klimaet kan bli varmere selv om en nylig vinter var kald og full av snø.

Siden Darwin lanserte sin evolusjonsteori har mange, også vitenskapsfolk, strevd med å forene utviklingslæren med sin personlige religiøse tro. En del av dem velger å avfeie vitenskapelig arbeid fordi det synes å bryte med religiøse tekster og normer. De siste årene har fragmenteringen og eliteskepsisen gjort disse bevegelsene større og sterkere, fordi det er lettere enn før å konsolidere seg i grupper og miljøer utenfor hovedstrømmen. Undervisning og formidling har blitt vanskeligere.

Nettopp derfor er det så prekært at en av de viktigste fellesarenaene, skolen, fremdeles holder på at det er kunnskaper frembrakt via etterrettelige metoder er det som skal ligge til grunn for undervisningen. Det er derfor det er så skremmende når Tyrkia tar et steg i retning av teokrati ved å hindre elevene i å få tilgang til dem. Det betyr naturligvis ikke at all forskning skal tas for god fisk – forskningsfrembrakte funn har blitt korrigert, nyansert og videreutviklet av ny forskning gjennom hele historien. Det er ikke bare lov, men nødvendig, å sette spørsmålstegn ved det man lærer. Men den som setter prikken under spørsmålstegnet, må bøye seg hvis innvendingene deres viser seg ikke å oppfylle noen fundamentale krav til saklighet og etterrettelighet. Det betyr ikke at spørsmål om tro og tvil i møte med vitenskapelige oppdagelser skal avvises, men det betyr at de ikke kan sidestilles i prosessen med å snekre sammen læreplaner og politikk.

Med dette som bakteppe er det grunn til å være skuffet over kunnskapsministerens ettergivenhet. Kanskje skjærer det en høyremann i hjertet, men når utkantene sklir ut i uvitenskapelig og til dels skadelig tenkning, må sentralmakten være parat til å ta grep. Barn som skal bli voksne i det norske samfunnet har krav på kunnskap som gjør dem i stand til å forstå og mestre den verden de er en del av. Det finnes de som prøver å gi dem denne kunnskapen, og det finnes de som prøver å diskreditere den. Det bør ikke være tvil om hvem som bør vinne frem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook