En av ytterst få filmer der 3D-formatet faktisk tilfører noe

Men «The Amazing Spider-Man 3D» mangler sjarm.

FILM: Av alle Marvels spandexkledte superhelter var Spider-Man den som lå nærmest tegneserieleserne i alder og indre uro. Mange føler av den grunn et særlig bånd til den foreldreløse skoleeleven som stolte på spenst og smidighet snarere enn rå kraft i møte med verdens generelle skurkaktighet.

Sjarmløs
Derfor er det litt leit at den innledende keitetheten til Peter Parker (Andrew Garfield), som snart skal bli bitt av en edderkopp og overta dens spesielle egenskaper, virker så påtatt, så poserende. Garfield, som fikk sitt gjennombrudd i den flotte rollen som den sårede og utstøtte Facebook-gründeren Eduardo Saverin i «The Social Network», ser hele tiden ut som om han er litt for godt klar over hva tittelen på filmen hans er. Emma Stone, som ble kjæreste med Garfield under innspillingen og som også har gjort en rekke inntagende roller de siste årene, er redusert til en reklameplakat for den interessante motekombinasjonen laboratoriefrakk og miniskjørt. «The Amazing Spider-Man 3D» har mange fine stunts, men skuffende lite sjarme.

Dårlig digitalt arbeid
Det er nysgjerrigheten på hva som egentlig skjedde med de forsvunne foreldrene som får Peter til å oppsøke kontorene til farens kompanjong, vitenskapsmannen Dr Curt Connors (Rhys Ifans). Den illevarslende, sorte sylen av en skyskraper har alle kjennetegnene til et sted der det foregår uhellsvangre ting på innsiden. Snart må New York reddes fra en forvokst øgle som har noen underlige, menneskelignende trekk, på mer enn én måte. Med tanke på hva som er tilgjengelig av digital trolldom i 2012, er det rart at trekkene og bevegelsene til utysket ikke er laget med større flid. Lagene av spesialeffektlakk til tross ser Spider-Mans nemesis hovedsaklig ut som en basketballspiller med grønn ansiktsmaling og gule kontaktlinser.

Sterk Ifans
I et ikke så veldig sterkt heat er det Dr Connors som står frem som filmens største personlighet, og Ifans utstråler både selvsikkerhet og selvtvil, samt den påkrevde dose eksentrisitet. Martin Sheen får bidratt med litt godslig varme i en film som ellers huskes som gufsete og grå. Fargepaletten er matt og sjaskete, tonen motløs. De gangene vi, og Spider-Man selv, kan det virke som, får kjenne på litt oppriktig, kilende fryd, er når hovedpersonen slynger ut edderkopptrådene sine og tar publikum med seg på et stykke trapesartisteri langs Manhattans avenyer. «The Amazing Spider-Man 3D» er en av ytterst få filmer der 3D-formatet faktisk tilfører noe, nemlig fart og dybde. Om hovedpersonene kunne hatt litt mer av det samme, ville vi vært et stykke på vei.