En bærekraftig retrett

Tidlig i 1980-årene gikk dr. Gro Harlem Brundtland, den gang hun var deres statsminister, lenger enn noen annen i å stå for en styring som var både praktisk politisk og human. Hennes begrep bærekraftig utvikling var og er fortsatt krigsropet for miljøbevisste politikere i hele verden. Ikke mange av dem kan ha unngått å bli rørt og forandret av hennes imponerende taler. Dessverre var det slik at verden lyttet, men gjorde lite for å sette det ut i livet. Nå kan det være for sent.

Jeg er svært bekymret for framtida vår. Frykten kommer fra Gaia-teorien, som anser Jorda som en planet som alltid forsøker å holde seg beboelig, og fra funn i rapportene til det høyt respekterte FNs klimapanel (IPCC). Disse rapportene forteller om en reell mulighet for alvorlig klimaendring, men i sitt høvelig forsiktige vitenskapelige språk antyder de at de verste konsekvensene kan unngås hvis vi griper inn på riktig måte nå. Jeg mener at denne konklusjonen er for optimistisk.

Den første antydningen om at vi befinner oss på randen av katastrofe, fikk jeg i januar 2004 etter en dags møter med noen av forskerne i IPCC ved Storbritannias fremste klimaforskningssenter, Hadley-senteret. Der snakket jeg med forskere som var opptatt av smelting av drivis i Nordishavet, andre som var opptatt av forsvinnende isbreer på Grønland, og andre igjen som var opptatt av global oppvarming i tropene. Senere på dagen hørte vi om hvordan de store boreale barskogene i Sibir og Canada endret seg etter hvert som verden ble varmere. Og vi snakket om vår egen uro over at det marine livet forsvinner når temperaturen i overflatevannet stiger. Sett hver for seg presenterte hver enkelt av disse regionale undersøkelsene funn som tydet på selvforsterkende såkalt positiv tilbakekobling og akselererende endring. Forskerne fortalte om forskningen sin på en objektiv – korrekt vitenskapelig måte – nesten som om de beskrev en annen planet, ikke Jorda. Dette syntes jeg var urovekkende, for endringene i noen områder påvirket allerede livene til innbyggerne der kraftig. Enda mer deprimerende var det at de som studerte, for eksempel, smelting av polarisen, lot til å presentere sin egen forskning som noe som var helt atskilt fra oppvarmingen av hele planeten, selv om de var klar over at tropiske skoger forsvant på samme måte. Jeg dro derfra med en dyp følelse av at det jeg hadde hørt, var langt mer alvorlig enn noen av de svært vanlige klimaskremslene fra tidligere, og besøket endret fullstendig mitt syn på framtida.

Til forsvar for mine venner ved Hadley-senteret må jeg si at nesten alle som var opptatt av klimaendring i 2004, og det inkluderer meg, hadde en avslappet holdning til vitenskapelig forskning. Vi var bekymret, men det var ingen som følte at det var presserende.

Da jeg leste IPCC-rapporten på nytt – og med en ny form for bevissthet – oppfattet jeg den som det mest skremmende offisielle dokumentet jeg noensinne hadde lest. Det var bare så altfor tydelig at budskapet fra klimaforskerne ikke nådde fram til offentligheten, og spesielt ikke i USA. Dette var selvsagt før Al Gore presenterte boka og filmen sin. Jeg ser nå framtida for meg som en apokalypse, for jeg ser mellom seks og åtte milliarder mennesker som står overfor en stadig minkende tilgang på mat og vann i et stadig mer uutholdelig klima.

Man kan godt spørre seg hvordan vi forskere har latt denne potensielt katastrofale framtida snike seg ubemerket innpå oss. Det er flere grunner til det: En av dem er vår suksess med å løse det viktige, men mer overkommelige problemet med uttynning av ozon i stratosfæren. Jeg har mistanke om at det ga oss falsk selvtillit når det gjaldt vår evne til å håndtere klimaendringer. En annen grunn er oppdeling av forskningen i spesialfelter som nesten ikke er forbundet med hverandre. Dette førte til at vurderingen av klimaendringer beklageligvis ble delt mellom to forskjellige internasjonale organer: det ene baserer seg på fysikk og kjemi, IPCC, og det andre på biologi, forskningsprogrammet Millennium Ecosystem Assessment. Jorda er ikke oppdelt på den måten, og så lenge vi behandler den som to atskilte enheter, den fysiske Jorda og biosfæren, vil vi ikke klare å forstå planeten vår.

De fleste av de store klimamodellene som brukes til å forutsi framtidige klimaer, er fortsatt hovedsakelig basert på atmosfærisk fysikk, og dette gjelder også modellene som IPCC-rapporten er basert på. Påvirkningen fra skyer og havet er ikke inkludert i tilstrekkelig grad, mens påvirkningen fra Jordas naturlige økosystemer knapt er tatt med. Dagens klimamodeller er gode når det gjelder å forklare fortidas klima, men ser ikke ut til å kunne enes om hva som skjer med den globale oppvarmingen etter omkring 2050. Ved slutten av århundret varierer forutsigelsene over et bredt spekter.

Jordas historie over lang tid antyder at det har vært varme og kalde stabile perioder, noe geologene kaller drivhus og ishus. Det best kjente drivhuset inntraff for 55 millioner år siden på begynnelsen av eocen. Da ble mellom ett og to terratonn (million millioner tonn) karbondioksid sluppet ut i luften av geologiske årsaker. Så mye CO2 i luften fikk temperaturen i tempererte og arktiske områder til å stige med 8 grader og i tropene med 5 grader, og det tok omkring 200 000 år før forholdene var de samme igjen. På 1900-tallet slapp vi ut omtrent halvparten av den mengden CO2, og hvis vi fortsetter slik, vil vi og Jorda selv vil snart slippe ut mer enn en million millioner tonn CO2. Dessuten er sola varmere nå enn den var for 55 millioner år siden, og vi har satt omtrent 40 prosent av Gaias reguleringskapasitet ut av spill, ved å bruke jordområder til å skaffe mat til menneskene.

Det er også flere forskjeller på Jorda for 55 millioner år siden og nå. Sola var 0,5 % kaldere, og det fantes ikke landbruk noe sted, så den naturlige vegetasjonen sto fritt til å regulere klimaet. En annen forskjell var at verden den gang ikke opplevde global dimming – en global avkjøling på 2 til 3 grader forårsaket av atmosfæriske aerosoler fra menneskeskapt forurensning. Denne disen dekker store deler av den nordlige halvkule og utjevner den globale oppvarmingen ved å reflektere sollys og enda viktigere ved å danne råmaterialet for skyer som reflekterer enda mer sollys. Aerosolpartiklene i disen blir værende i luften i bare noen få uker, mens karbondioksidet blir værende i mellom 50 og 100 år. Enhver økonomisk nedgang eller planlagt innskjæring i bruken av fossile brennstoffer ville minske aerosoltettheten og dermed gjøre oppvarmingen verre. Hvis forbrenningen av fossile brennstoffer ble kuttet med 100 prosent, ville det blitt varmere, ikke kaldere. Det er derfor jeg sier at vi lever i en dåres klima. Det ender i fordervelse hvis vi fortsetter å forbrenne karbon, og det samme hvis vi slutter for brått.

Jeg mener på ingen måte at det ikke er noe håp for oss eller at det ikke er noe vi kan gjøre. Vi er i samme knipe som en nasjon som er i ferd med å bli invadert av en mektig fiende. Vi befinner oss nå i krig mot Jorda og står overfor mye mer enn en blitzkrig.

Først må vi forstå Jordas sanne natur, ellers vil vi tankeløst innbille oss at det er nok å redusere utslippene. Vi må forstå at vi ved å skrape av planetens hud for å skaffe jordbruksområder har ødelagt mer enn 40 prosent av Jordas naturlige økosystemer, og det var disse som tidligere holdt klimaet stabilt. Og framfor alt må vi forstå at systemet Jorda nå befinner seg i en selvforsterkende positiv tilbakekobling og beveger seg ubønnhørlig mot den stabile varme tilstanden fra fortidas klimaer. Jeg kan ikke understreke sterkt nok farene knyttet til systemer i positiv tilbakekobling. Man kan forestille seg et trehus der beboerne har lagd et altfor stort bål for å varme seg, og møblene i nærheten av bålet begynner å ulme. Hvis de ikke handler umiddelbart, vil den positive tilbakekoblingen sørge for at hele huset slukes av ilden i løpet av minutter.

Ikke mange later til å innse at IPCCs modeller forutsier nesten enstemmig at alle somre i Europa innen 2040 vil være like varme som sommeren 2003, da over 20 000 døde i heten. Innen den tid kan vi kanskje kjøle oss ned med aircondition og lære å leve i et klima som ikke er verre enn i Bagdad i dag. Men uten omfattende vanning vil plantene dø, og både jordbruksområder og naturlige økosystemer vil erstattes av krattskog og ørken. Hva skal vi spise da? De samme skjebnesvangre forandringene vil ramme resten av verden, og jeg kan se for meg amerikanere som migrerer til Canada og kinesere til Sibir, men det vil kanskje ikke finnes noe særlig mat til noen av dem.

Vi står nå overfor det ekstreme valget mellom å vende tilbake til harmoni med naturen enten som jegere og sankere eller som en svært redusert høyteknologisk sivilisasjon. Siden det kanskje kan bidra til å saktne farten på den globale oppvarmingen, må vi gjøre vårt beste for å redusere utslippene og minske ødeleggelsen av naturlige skoger, som har skaffet oss mat og boliger, men dette vil trolig ikke være nok, og vi må lære å tilpasse oss de uunngåelige forandringene vi snart vil oppleve. Det kan skje at moderne teknologi finner en behandling som minsker den globale oppvarmingen av Jorda. Kanskje må vi syntetisk framstille maten vi spiser, direkte fra luft og vann. Blant midlene vi må vurdere, er en lindring ved hjelp av solskjermer i rommet, ved hjelp av aerosoler som reflekterer sollys i stratosfæren eller ved hjelp av stratusskyer over havene. Disse teknologiske løsningene bør ikke forkastes uten at vi vurderer deres verdi som en mulighet til å forlenge tida vi har til å handle. På lengre sikt er de antakelig ikke mer en kur enn dialyse er en kur for nyresvikt, men hvem ville takke nei til dialyse hvis alternativet var døden?

Skandinavia og havområdene i det nordlige Europa, for eksempel De britiske øyer, blir kanskje spart for den verste heten og tørken som den globale oppvarmingen fører med seg. Dette legger et spesielt ansvar på oss om å holde oss siviliserte og innvilge andre asyl.

Kanskje må vi velge en vei mellom to uoppnåelige idealer, nemlig Gro Harlem Brundtlands bærekraftige utvikling og alternativt Arne Næss’ forslag om å vende tilbake til et liv i balanse innenfor systemet Jorda. Denne middelveien vil kreve noen vanskelige valg når det gjelder hvilken teknologi vi skal gå bort fra og hva vi skal beholde, men vi bør se på veien som en bærekraftig retrett. Det aller tristeste er kanskje at hvis vi feiler, vil Gaia tape like mye eller enda mer enn vi gjør. Ikke bare vil dyr og planter og hele økosystemer dø ut, men planeten har en dyrebar ressurs i den menneskelige sivilisasjon. Vi er ikke bare en sykdom, vi er i egenskap av vår intelligens og kommunikasjon den planetariske ekvivalenten til et nervesystem. Vi burde være Jordas hjerte og sinn, ikke et onde. Den største verdien til Gaia-konseptet ligger kanskje i metaforen om at Jorda lever, noe som minner oss om at vi er en del av den, og at vår kontrakt med Gaia ikke bare dreier seg om menneskerettigheter, men også menneskeplikter.

Oversatt av

Rune Rogndokken Moen

Åpent seminar med James

Lovelock, «Beyond Apocalypse:

Can the Scientists, Businessmen,

Politicians and Humanists Save

the World?», arrangeres mandag

8. oktober, kl. 9.30-17.00,

Gamle Festsal, Domus Academica, Universitetet i Oslo.