En bandes opprinnelse

For dem som måtte ha ventet på det: Nå kommer historien om Jönssonligaen, altså Olsenbanden, og deres barnekriminelle løpebane på 50-tallet. Hva cornflakes kan...

Rettere sagt: Filmbildene som befinner seg inne i cornflakespakkene, en fordums skatt mange vil huske - de med dårlige fargebilder av James Dean og Errol Flynn. Slike var en kilde til pengelens, men ufattelig storhet i sin tid, og det er for å kunne gi nettopp Dean og Flynn til Doris at våre tre små banditter setter i verk sin første, utspekulerte plan.

Det er mye søt 50-tallsnostalgi i filmen om Charles-Ingvar, Ragnar og Harry, både musikalsk og på annen måte. En periode like uskyldig som den seinere banden ble mislykket, i hvert fall i småbyen Wall-Entuna, oppkalt etter den vemmelige kapitalisten Wall-Enberg med skumle planer om å rive hele idyllen til fordel for en modernisme riksantikvaren hadde spydd av. Her må handles, så våre venner skrider til verket med sinnrik fantasi, samt hjelpemidler som potettrykk, spretterter, flagg, stiger og olabiler.

Mye kreativitet og solid kunnskap om 50-tallets moter og miljøer her, men av en eller annen grunn blir det aldri mer enn småmorsomt. Faktisk stjeler en bitte liten rolle showet: Charles-Ingvars bror Sven-Ingvar, den framtidige svensktoppkongen, en tass som her uavlatelig synger «Fröken Fräken» og annen elendighet til irritasjon for omgivelsene.

Nå er alle ungene gode og sjarmerende. Barn vil antakelig ha en fornøyelig stund med Jönssonligaen. For voksne er det grei skuring.

LIV JØRGENSEN