En «bannlyst» biskop

I enkelte partier drøy å komme gjennom.

BOK: På side 373 i denne biografien om biskop Bernt Støylen omtales en kvinne ved navn Anna Skram, husholderske med mer fra 1905 til biskopen døde i 1937. Hun ble boende i familiens hus til hun døde i 1958 og gravlagt i familiegraven i Vestre Aker.

Ingenting tyder på at det var «nokon spanande romanse å grafse i», skriver forfatteren Olga Støylen Runde, oldebarnet til en bror av Bernt Støylen. Støylen Runde har norsk hovedfag fra Universitetet i Oslo, men hva mener hun med å grafse? Hvis det hadde vært en romanse mellom bispen og husholdersken, ville det da vært grafsing å skrive om den, eller å antyde noe? Er evnen til forelskelse, til å gi seg hen, platonsk eller på annen måte til et annet menneske noe skittent? Eller mener hun at det er noen som har antydet en romanse for å skade Bernt Støylen?

Eros krever sitt

Det er en meget uheldig formulering forfatteren her plumper ut med. Hvorfor er det ikke grafsing å skrive om utarbeidelsen av en salmebok, en ny liturgi, bibeloversettelse, sjømannsmisjon og så videre? Holdningen som røpes, rimer dårlig med bildet som tegnes av Bernt Støylen. Han kjente sikkert Kierkegaards motto for Enten-Eller. Er fornuften alene døpt, er følelsene hedninger? Bernt Støylens kone fødte tretten ganger på nitten år, ingen spøk for en kvinne. Det holdt ikke bare med agape, eros krevde også sin rett.

Det skal ikke legges skjul på at biografien om biskop Bernt Støylen (1858-1937) i enkelte partier er drøy å komme gjennom. Det skyldes at boka i sjelden grad er både harmoniserende og oppramsende med lange utdrag fra brev og andre kilder som med fordel kunne vært trukket mer sammen. Dette er imidlertid også positivt at mange brev og dokumenter er gjengitt i lange utdrag, men blir det for mye av detter, er ikke resultatet en biografi, men en kildesamling, som selvfølgelig har sin store og betydelige verdi, men som naturligvis har et mye mindre nedslagsfelt enn biografien.

Lyst i bann

Det er ikke tvil om at boka har sine store fortrinn, forfatteren må ha nedlagt et stort og langvarig arbeid i å spore opp kilder i arkiver og hos levende personer for å kunne skrive denne boka om den markante kirkelederen, Agderbispen, som i 1923 så å si ble lyst i brann av Ole Hallesby, professor ved menighetsfakultetet, og av Johan M. Wisløff, generalsekretær i Det norske lutherske Indremisjonsselskapet og redaktør av bladet «For fattig og rik». Dette var Støylens store kamp, og som selvfølgelig har fått bred, men litt tam omtale i boka.

Støylen var ingen liberal teolog, men politisk progressiv, og var foregangsmann på mange felter som også er bredt beskrevet; misjon, lærer og professor ved det praktisk teologiske seminaret, men også skolemann, lærebokforfatter, foregangsmann for å få nynorsk inn i kirka gjennom prekener og salmer, avholdsmann og styremedlem i totalavholdsselskapet.

Embetsmann av folket

Det blir i boka lagt stor vekt på at Bernt Støylen kom fra en liten gård på Kvamsøya nord for Stad. Som klassereise betraktet er boka ganske lik biografien om Elias Blix, som ble utgitt tidligere i år. Embetsstanden kunne rekruttere fra folket, det skjedde ofte gjennom Venstre. Det kommer imidlertid godt fram i biografien at Bernt Støylen hele livet også deltok i folkelige bevegelser, regnet som motkulturelle, avholds- og målbevegelsen. I en forstand sto han derfor med ett bein i et bein i det folkelige og et i embetsstanden. Var det denne dobbelte stillingen som ga han kraften til å ta ordinasjonsstriden?

I 1923 skulle det tilsettes ny bisp i Nidaros. Kirkens organer innstilte Theodor Freihow med stort flertall, men en liberal teolog, Jens Gran Gleditsch, ble utnevnt i statsråd. Spørsmålet var så hvem som ville ordinere ham? Første mann på lista, biskop Bøckman, trakk seg ved hjelp av en legeerklæring. Støylen var den neste eldste i bispekollegiet og sa etter ha tenkt seg grundig om ja til å ordinere Gleditsch. Dermed ble han sett på som en sviker av Ole Hallesby og Johan M. Wisløff. De mente at Gleditsch ikke sto på bibelens og bekjennelsens grunn.

En død mann

Under generalforsamlingen i indremisjonsselskapet i Kristiansand skal Hallesby etter at Støylen hadde holdt en meget alvorlig nattverdspreken ha sagt til han i sakristiet at hvis han ordinerte Gleditsch ville ikke Indremisjonen ha noe mer med han å gjøre. I en annen versjon: Ordinerer du Gleditsch er du en død mann for den norske kristenhet. Hallesby nektet resten av livet å ta Støylen i hånda.

Omslaget på boka, ved Asbjørn Jensen, er mesterlig: den lyseblå bakgrunnsfargen, den svarte prestekappa, den hvite prestekragen og til slutt hodet og det markerte og uttrykksfulle ansiktet som sitter litt skjeft på kroppen. Det er som om hode og kropp ikke hører sammen. Slik framstår han også på en rekke andre fotografier inne i boka. Det skakke underfundige hodet virker så malplassert på kroppen som er svøpt i prestegevanter. Disharmonisk er det ikke mulig å kalle dette merkelige uttrykket, men det er i alle fall noe som likner.