ANMELDELSE: Få land er innhyllet i en like sterk mytisk røyk som Cuba. Bildet av sigarpattende menn som lener seg mot amerikanske femtitallsbiler foran fargesterke, slitne hus mens Buena Vista Social Club spilles i bakgrunnen har festet seg så sterkt til netthinnen at skillet mellom klisje og realitet er blitt helt tåkelagt.

Samtidig florerer fortsatt de politiske mytene: «Cuba viser at en annen verden er mulig. En verden der rettferdige forhold råder...» slår Cubaforeningen fast i en utgivelse fra 2005. Etter å ha lest den kubanske kvinnelige forfatteren Wendy Guerras dagbokroman fra hjemlandet gir slike uttalelser meg en flau smak av politisk arroganse blandet med en god skvett ønsketenkning.  

Private og offentlige overgrep «Alle drar sin vei» er delt inn i to deler, «Dagbok fra barndommen» og «Dagbok fra ungdommen». I den første og korteste delen møter vi Nieve Guerra som niåring. Hun bor sammen med moren og den svenske stefaren Fausto. Moren har vært skulptør og jobber nå som radiovert. Hun er en eksentrisk kvinne som har kalt datteren sin for snø på tropiske Cuba, noe Nieve synes er ytterst pinlig. Men de er lykkelige i sin utradisjonelle familie, selv om en visshet om at alt kan bli tatt fra dem og at alle kan forsvinne gjennomsyrer livsanskuelsen deres.