En barnesoldats bekjennelser

Med hjelp av fire ordbøker skriver den «ti eller tolv år gamle» barnesoldaten Birahima ned sine opplevelser fra borgerkrigene i Vest-Afrika.

Han blir gatebarn etter morens død, og drar fra Elfenbeinskysten til Libya, der tanta bor.

Han blir barnesoldat, for de har alt, som han sier. Med seg på reisen har han grigrimannen Yacouba: «Vi, Yacouba, den halte banditten, fetisjmakeren og pengeseddelmultiplikatøren, og jeg, Birahima, gatebarnet uten frykt og daddel, barnesoldaten.» Et umake par på en reise gjennom et Vest-Afrika som rives i stykker av krig.

Ordbøker

Dette er utgangspunktet for romanen «Allah skylder ingen noe» av Ahmadou Kourouma, som er født i Elfenbeinskysten, men bor i Frankrike. Boka er med sin orale stil utpreget afrikansk. Birahima har fire ordbøker, og bruker dem til å forklare afrikanerne franske begreper, og for å forklare afrikanske særegne ord og uttrykk for leseren.

Ofte er det helt vanlige ord som forklares, noe som gir romanen noen svært kostelige poeng ved å understreke ting man ellers ville tatt for gitt. Men han slenger også inn banneord og uttrykk fra sitt eget språk, malinké.

Distanse

Romanen har en særpreget stil, med en svært markant fortellerstemme, likevel en stil som ikke er uten problemer.

Der Birahima forteller om sine egne opplevelser, fungerer stilen godt, idet den skaper en distanse til og samtidig understreker de mange groteske og vanvittige situasjonene og hendelsene som utspiller seg.

Når han forteller om barns oppførsel i krigshandlingene, om deres ekstreme brutalitet eller trangen til hasj, underbygger stemmen det nesten uvirkelige og ofte fullstendig absurde med sin klang av barnlig selvfølgelighet.

Men når jeg-fortelleren begynner sine utlegninger om nasjonal politikk eller om landenes historier etter kolonistyret, blir stilen forstyrrende; her passer ikke stil og innhold overens. Om stemmen ikke helt mister sin troverdighet, så er den ofte forstyrrende maniert.

Dårlige varsler

Med sin språklige bevissthet føyer romanen seg inn i en postkolonial tradisjon. Og handlingen spiller direkte på konfliktene i det vestlige Afrika etter oppløsningen av kolonistyrene. Den har et pikaresk preg, det er ikke så mye målet det handler om, men opplevelsene underveis. Fra Elfenbeinskysten går ferden til Libya, og deretter videre til Sierra Leone, fra en krig til den neste. Det mangler ikke på krigsherrer og stammekriger der barnesoldaten Birahima kan gjøre tjeneste.

Med på ferden er hele tida Allah, som tar vare på sine egne, som Birahima messer, men også folketro, forbannelser og fetisjer.

Morens død skyldes en forbannelse; reisen til Libya blir flere ganger avbrutt av dårlige varsler; et helt kompani med barnesoldater må renses fordi det viser seg at fetisjene ikke fungerte.

Birahimas stemme understreker på en svært vittig måte kontrasten mellom krigens grusomhet og folketroen. Fetisjene er den eneste beskyttelsen folket har i den krigsherjede hverdagen - den er like viktig som kalasjnikoven, noe Yacouba vet å utnytte) Denne innstillingen fører til at folks holdninger utgjør en slags logikk i galskapen, en som ligger så dypt i folketroen at selv krigen må vike fra tid til annen.

SÆRPREGET: Romanen har en markant, men problematisk fortellerstemme.