STRESS: - Denne morgenen sender jeg ekstra varme tanker til alle småbarnsforeldre som på et eller annet vis får livene til å gå opp sånn i hverdagen, skriver Andreas Halse. Foto: NTB Scanpix
STRESS: - Denne morgenen sender jeg ekstra varme tanker til alle småbarnsforeldre som på et eller annet vis får livene til å gå opp sånn i hverdagen, skriver Andreas Halse. Foto: NTB ScanpixVis mer

En barnevogn i rushtiden eller en pupp i lunsjen er tegn på sivilisasjon

Det kan selvsagt være irriterende med slike scener fra hverdagslivet. Først og fremst er det et imidlertid tegn på at noe fungerer.

Meninger

En unge begynner grine på den fulle morgentrikken. Moren forsøker fortvilet å trøste. Ingenting virker. Det er for mange mennesker. Det er for varmt, for klamt, for anspent og generelt for teit til at små barn kan trives spesielt godt.

Barnevogner som presser seg på bussen og krever like stor plass som ti vanlige mennesker midt i rushtiden. Stressede pendlere gjør sitt beste for å lage plass. Noen hjelper kanskje til med å bære. Andre presser seg sammen med alt for store ryggsekker, gymbagger og svette armhuler. Det er ikke lett, men det lar seg gjøre på et vis.

Andres smårollinger som lager en scene på butikken akkurat når køen er lengst fordi de vil ha is på en hverdag i januar. Utfallet varierer med foreldrenes humør. Noen er strenge og prinsippfaste. Andre velger mer pragmatiske løsninger for å redusere lydnivået. Av hensyn til egen mentale helse så vel som tilskuerne som er mindre diskret enn de selv tror.

Jada det kan selvsagt være irriterende med slike scener fra hverdagslivet. Først og fremst er det et imidlertid tegn på at noe fungerer. At disse scenene nettopp er en del av hverdagslivet er et tegn på at noe nært og noe som er verdt å bevare med det norske samfunnet. Til sammenligning var jeg nylig i Japan i en uke uten at jeg så en eneste barnevogn på et offentlig transportmiddel og knapt en eneste unge i bybildet. Effektivt? Jada, men så klarer heller ikke landet å opprettholde sin egen befolkning. Den psykiske helsen til befolkningen synes å gå i samme retning.

Når alt kommer til alt er det nok langt på vei å foretrekke at små barn er mulig å kombinere med både daglig- og arbeidsliv. Det er noe i å klare å kombinere det menneskelige med det profesjonelle. Å bygge samfunn hvor logistikken ikke baserer seg på alles konstante perfeksjon om millimetertiming der vi løper vi hamsterhjulet, men tillater en barnevogn i rushtiden eller en pupp i lunsjen er tegn på sivilisasjon som ikke prøver å fjerne seg fra sin egen natur. Den slags fungerer aldri. I det man tror det er mulig å effektivisere seg bort grunnleggende, menneskelige hensyn har man i hvert fall mistet mye på veien.

Så denne morgenen sender jeg ekstra varme tanker til alle småbarnsforeldre som på et eller annet vis får livene til å gå opp sånn i hverdagen. Ikke bare er jeg imponert over at dere får det til, men det er også bra for både landets bærekraft og ikke minst vårt brutto nasjonalprodukt. Alternativet til å føre befolkingen videre er strengt tatt heller ikke så mye å trakte etter hvis vi tenker oss litt om. Så vi får fortsette å gjøre det beste vi kan for å få det til å fungere. På en fullsatt trikk, i butikken eller på en flyvning til Syden. Så får vi andre heller bidra med et smil neste gang ungen deres lager en scene. Det er finere slik.