En bedre grunnlov

Teksten i Grunnloven, som i 1814 var dristig og fremsynt, er blitt sedat og har, når sant skal sies, nå lite å si oss.

Grunnloven

Den som leser Grunnloven i dag, hvilket jo ikke mange gjør, blir nok slått av undring både over noe av det rare som står og noe av det viktige som ikke står, skriver professor Stein Ringen, Universitetet i Oxford.

Den 17. mai er et årlig bevis for hvor viktig Grunnloven er for oss i Norge. Etter snart 200 år står den som et sterkt symbol for nasjonens enhet og stadig med kraft til å samle folket omkring arven fra 1814. Men den som leser Grunnloven i dag, hvilket jo ikke mange gjør, blir nok slått av undring både over noe av det rare som står (sportler og boslod) og noe av det viktige som ikke står (menneskerettighetene). Den teksten som i 1814 var dristig og fremsynt, er blitt sedat og har, når sant skal sies, nå lite å si oss.

En demokratisk grunnlov skal gi regler for rettferdighet og handlingskraft i statsstyret, trygge borgernes frihet og rettigheter og definere deres grunnleggende plikter, og gi fortolkning og inspirasjon til nasjonens felles verdier. Ikke for noen av disse formål er Grunnloven i dag tilfredsstillende.

Utfordringene står i kø i vårt politiske systems styringsregler. For eksempel:

  • Hvor bærer det for det kommunale selvstyret og for kommunene som grunnmuren i det demokratiske byggverket?
  • Folkeavstemninger er kommet for å bli, men anerkjennes ikke i Grunnloven. Her ligger det forfatningskrise i vente som en ueksplodert bombe.
  • Vi ser behov for overstatlig lovgivning til å regulere global kapitalisme, en lovgivning Norge må kunne være med på å forme og i stand til å underkaste seg.
  • Om de politiske partiene går fra å være folkebevegelser til å bli profesjonelle maktorganisasjoner, skal deres rolle i styringsverket likevel stå uforandret? På tyve år er tallet på medlemmer i de politiske partiene halvert.
  • Statskirken er under lupen. Forslag til Grunnloven kommer fra kirkens kommisjon, enten det vil gå på oppløsning eller reform. Verdikommisjonen har foreslått at bestemmelsene om at regjeringen utnevner kirkens ledere og at minst halvparten av regjeringens medlemmer må tilhøre statskirken, «bør opphøre».
  • Utvilsomt ønsker de fleste å beholde kongedømmet, men det må tilpasses sin tid. Selv forsiktige reformer må gjennom Grunnloven. (Når halvparten av de 112 paragrafene beskriver kongehuset og kongemakten.) Dessuten, som Inge Lønning har påpekt, kan vi ikke ta det for gitt at de kongelige selv vil ønske å føre kongearven videre, og vi må forberede oss på muligheten av en annen statsledelse.

    Da stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl i mars i fjor tok med seg sine kolleger ut av stortingsbygningen og plasserte dem på et konferansehotell for å diskutere Grunnloven, var det «mindretallsparlamentarismen» som sto på dagsordenen. (Dessuten var mange opptatt av det gammelmodige språket som gjør at dagens nordmenn vanskelig kan lese og forstå sin Grunnlov.)

    Regjeringene har liten makt fordi de er avhengige av skiftende flertall på Stortinget. Stortinget har fått økt makt i forhold til regjeringen, men den følelsen av makt dette gir stortingspartiene, er noe av en illusjon. De har vetomakt, men ikke handlingsmakt. I det store regnskapet taper politikken - både Storting og regjering - mot markedene, media og internasjonale korporasjoner.

    Spørsmålet er om ikke Stortinget uforvarende kan ha latt seg beruse av maktfølelse fordi det kan tukte regjeringene, slik at det ikke helt ser at den makten det vinner fra regjeringen, er for lite å regne sammenlignet med den makten Storting og regjering til sammen taper.

    Den store oppgaven nå er reform i offentlig sektor. Alle er enige om behovet for reform i kommuner, fylker, sykehus, skoler, universitet, trygd. Skiftende Storting og regjeringer har i årevis sett behovet, formulert høye mål og nedsatt lærde komiteer. Men det er blitt lite handling. Det første Sigbjørn Johnsen oppdaget da han påtok seg å lede den nye trygdekommisjonen, var år av manglende reform, med det resultat at vi står dårligere rustet enn våre naboland til å håndtere morgendagens trygdebehov, til tross for oljepengene.

    Temaet her er politisk styringsevne. Det beror bl.a. på reglene for Stortingets og regjeringens arbeidsmåte. Vi ønsker sikkert ikke å rokke ved parlamentarismen som prinsipp, men statsstyret har trolig behov for en klarere arbeidsdeling, og muligens en form for regulert maktfordeling, mellom Storting og regjering.

    Norge er i dag et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Gamle minoriteter i landet - samene, taterne, de små trossamfunn - er i ferd med å vinne anerkjennelse og respekt. Nye minoriteter kommer til gjennom innvandring. Norge har («innvandringsstopp» til tross) nær det høyeste nivået for innvandring i Europa, og flertallet av innvandrerne er «fremmedkulturelle». Befolkningens sammensetning er i rask og radikal forandring.

    På rettighetssiden er Grunnloven på sitt svakeste overfor minoritetene. Den er nesten taus. Dette er en taushet med konsekvenser. Til overraskelse for de fleste av oss, vil jeg tro, har minoritetene faktisk svak rettsbeskyttelse i Norge, særlig mot hverdagsdiskriminering, slik f.eks. Antirasistisk Senter ha påpekt og dokumentert.

    Og der Grunnloven taler, taler den uten styrke. Den viktige «sameparagrafen» lyder: «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.» Denne paragrafen kom inn i 1988. Det var en historisk begivenhet og en markering av den forbedrede rettsstilling for samene. Slik oppleves også paragrafen med rette av samefolket selv. Likevel er det en ytterst svak paragraf. Den pålegger ikke staten konkrete plikter. Samene figurerer utelukkende som kollektiv; ingen same, ingen person, har ved denne paragrafen noen rett.

    Svakhetene på rettighetssiden speiles av en tilsvarende svakhet på pliktsiden. Demokrati beror på tillit. Tillit beror på trygghet borgerne imellom på at de er med i et stort prosjekt av å gi og ta. For å få til det, må vi klare å snakke til hverandre om plikter - «public service», som britene kaller det. En moderne Grunnlov bør tale sterkt og direkte til hver enkelt medborger om rettigheter og plikter samtidig.

    Bevisstheten om Norge som et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn plasserer oss midt i dagens europeiske kultur- og samfunnsbilde. Den store utfordringen er faren for at vi kan drive mot mistro og fremmedhat.

    I Norge har vi en uvanlig sterk tradisjon for å se oss selv som et ensartet folk. Slik beskrives også landet i Grunnloven. Det er trolig vanskeligere for oss en for mange i Europa å finne fortrolighet med et selvbilde tuftet på det verdifulle i forskjellighet og mangfold. Det er frykt i befolkningen for «det fremmede» og motstand mot å konfrontere den flerkulturelle utfordringen.

    Senest har Verdikommisjonen gjort dette til hovedtema i sine rapporter og anbefalt at vi forankrer arbeidet for flerkulturell harmoni i Grunnloven: «Verdikommisjonen foreslår for Stortinget at det tar initiativ til å føre inn i Grunnloven klart formulerte bestemmelser om individets frihet og rettigheter. Med grunnlag i prinsippene om rettssikkerhet, rettsstat, ytringsfrihet og sivile og politiske rettigheter, bør Grunnloven gi anerkjennelse til det flerkulturelle og flerreligiøse Norge. Den bør gi menneskerettighetene og minoritetenes rettigheter sikker beskyttelse. Den bør presisere trosfriheten og kirkenes og trossamfunnenes frihet.»

    Vår Grunnlov har tjent oss vel som symbol, men nå skranter teksten. I mitt innlegg på Stortingets grunnlovsseminar avsluttet jeg slik: «Personlig tror jeg tiden er moden for å gjøre opp regnskap, omtrent i den ånd, ville jeg si, som høyesterettsjustitiarius skisserte i sitt foredrag - eller litt mer ambisiøst. Det ville ikke være tilstrekkelig, kjenner jeg, om alle de spørsmål som nå velter inn over Grunnloven, skulle håndteres hver for seg uten forsiktig blikk for sammenhengene. Det skal ikke gå fort, og det skal ikke haste. 2014 er et vakkert årstall. Det ville i alle fall glede meg som borger i det norske demokratiet om vi da kunne samle oss til å feire Grunnloven både som tekst og som symbol.»