En bedre og mer moderne rettergang

Vi ønsker alle at skyldige skal dømmes og uskyldige gå fri, og det må kunne stilles spørsmål ved om dagens ordning er godt egnet for dette.

ENDRER FORKLARING: — Det er en kjent sak at både vitner, fornærmede og kanskje særlig tiltalte ofte endrer sin forklaring i løpet av sakens forskjellige faser, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jarl Fr. Erichsen / NTB Scanpix
ENDRER FORKLARING: — Det er en kjent sak at både vitner, fornærmede og kanskje særlig tiltalte ofte endrer sin forklaring i løpet av sakens forskjellige faser, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jarl Fr. Erichsen / NTB ScanpixVis mer
Meninger

I 2008 ble domstolsreformen «En modernare Rättegång» gjennomført i Sverige. Avhør av tiltalte, fornærmede og vitner blir tatt opp som lyd og bilde i alle landets rettssaler, slik at rettsprosessen bevares for ettertiden på en betryggende måte. Størst betydning har reformen fått for ankesaker. De fleste vitneforklaringer gjennomføres nå bare for tingretten. Under ankebehandlingen forholder retten seg stort sett til disse forklaringene, ved avspilling av opptakene.

Hvis det framkommer nye opplysninger eller bevis, kan man innkalle vitnet for å forklare seg om dette. Det samme gjelder hvis retten i ankesaken mener at det er behov for oppklarende eller utdypende spørsmål i forhold til det som framkom i tingretten. Svenskene har altså gått ifra at ankeinstansen prøver hele saken på nytt til at man nå bare overprøver tingrettens avgjørelse.

De fleste land har appellretter som har til oppgave å overprøve underinstansens domsavsigelser for å sikre at den har kommet til en riktig avgjørelse. Dette er langt vanligere enn vår norske prosessordning med full ny prøving i ankesaker.

Den svenske modellen er svært ressursbesparende i forhold til den norske ordningen, særlig i store rettssaker. Hos oss må alle partene i saken kalles inn to ganger, med alt det krever av koordinering. Dette binder opp enorme ressurser for domstolene, påtalemyndigheten, advokatene og ikke minst de sivile aktørene. Ved siden av ressursbesparingen, vil en slik reform føre til at både sivile saker og straffesaker kan gjennomføres med vesentlig mindre ventetid.

Det er videre en kjent sak at både vitner, fornærmede og kanskje særlig tiltalte ofte endrer sin forklaring i løpet av sakens forskjellige faser. Det kan være avvik mellom forklaringene for politiet, tingretten og lagmannsretten.

Forskning på vitnebevis og hukommelse viser at bildet vårt av en hendelse endrer seg allerede etter kort tid. To personer som har opplevd det samme, vil ofte fortelle ganske forskjellige historier om hendelsen. Disse forskjellene vil øke ettersom tiden går. Jo raskere etter hendelsen en forklaring blir tatt opp, desto nærmere sannheten ligger den. I tillegg vet vi at det å fortelle historien flere ganger i seg selv bidrar til unøyaktighet. Det ligger ikke noe kritikkverdig i dette. Det bare slik vår hukommelser fungerer.

Endringer i forklaringene kan også skyldes at sakens aktører tilpasser dem til hva de hører at øvrige aktører sier. Særlig tiltalte har lite å tape på dette, i og med at det ikke er straffbart å forklare seg uriktig i egen straffesak. Fra tid til annen hører vi faktisk forsvarere åpent fortelle at de vil velge en ny strategi for hvordan tiltalte skal forklare seg i ankeomgangen - fordi man antar det vil kunne gi et bedre resultat.

Vi ønsker alle at skyldige skal dømmes og uskyldige gå fri, og det må kunne stilles spørsmål ved om dagens ordning er godt egnet for dette. Sannheten er ikke relativ. Det som skjedde, det skjedde. Derfor bør det i begrenset grad være mulig å endre forklaring om dette. Selv om tiltalte ikke skal kunne straffes for å forklare seg usant, bør retten kunne legge en forklaring til grunn når den først er avgitt. Det er ingen beskyttelsesverdig interesse å kunne få tilpasse forklaringen sin til bevis og vitneforklaringer som framkom i første instans for å unngå straff.

Det å vitne i en straffesak kan være en voldsom påkjenning. Særlig gjelder dette for fornærmede i saker som gjelder voldtekt, andre seksuelle overgrep eller grov vold. I de seinere år har mange fornærmede stått fram og fortalt at de oppfattet rettsprosessen som et nesten like stort overgrep som det straffbare forholdet.

Den såkalte 22/7-saken er et eksempel på problemet med vår ankemodell. Hvis gjerningsmannen hadde blitt kjent utilregnelig, har hans forsvarer fortalt at han ville ha anket saken. Da kunne vi risikert at samtlige fornærmede, pårørende og andre vitner måtte ha forklart seg på nytt, med alle de traumatiske påkjenningene dette nødvendigvis ville ha medført. Etter den svenske modellen ville dette ha vært unødvendig. Da ville retten kunnet forholde seg til opptak fra tingrettsbehandlingen og antakelig nøyd seg med å gå gjennom de bevis og forklaringer som knyttet seg til tilregnelighetsspørsmålet.

Det finnes innvendinger mot å gå over til en modell som bare baserer seg på overprøving. Muligheten for å kunne stille oppfølgende og presiserende spørsmål i ankeomgangen vil bli mindre med et slikt system. Dette vil stille større krav til norske dommere i forhold til å vurdere behovet for å kalle inn sakens aktører for oppklarende eller utfyllende spørsmål.

Juristforbundet mener likevel at et system som baserer seg på overprøving i stedet for full ny prøving i ankeomgangen har så mange fordeler at man snarlig bør utrede om man skal følge svenskenes eksempel. De er i hvert fall svært godt fornøyd med sitt nye system. Da de for en tid siden evaluerte reformen, ble det konkludert med at den hadde vært svært vellykket. Fordelene hadde oppveiet ulempene og vel så det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.