FILM: Tvingende tradisjoner tilsynelatende hugget i stein må rammes usedvanlig hardt, med smale, skarpe hakk. 2017 har hittil skapt tre ulikt skulpturerte kraftskildringer av unge kvinners frigjøringer fra ytre og indre religiøst og sosialt trykk: Andems sobre «Skam», Triers sitrende «Thelma», og nå Haqs skremmende «Hva vil folk si», en film som brenner i bukhulen, og må kunne betegnes som en begivenhet i norsk film.

Usosial kontroll

Regissør og manusforfatter Haq tar sjumilsteg fra kortfilmer som «Skylappjenta» (2009) og debutlangfilmen «Jeg er din» (2013), også om det syltynne handlingsrommet i bindestreken mellom to kulturer. «Hva vil folk si» er kunstnerisk forløst, med stramt grep om virkemidlene. Privat og personlig tvinnes politisk, i en sjeldent viktig film, om det som ofte kalles sosial kontroll, men som omfatter mye mer. Kontrollen kan være fysisk, psykologisk, sosiologisk, kulturell, kjønnet, økonomisk og historisk. Den kan også være internalisert, slik at finslipt selvkontroll og -disiplin til sist usynliggjør trådene som trekker.

Spørsmålet «Hva vil folk si?» er for karakterene i denne fortellingen stilt så mange ganger at selve spørsmålstegnet er filt vekk. Tittelens resignerte formulering «Hva vil folk si» blir slik et retorisk halvspørsmål stilt seg selv. Og i møtene med modale motstandsverb handler det ikke om hva Nisha (Maria Mozhdah) eller faren (Adil Hussain) virkelig vil eller kan, men hva de bør eller må. Men ved å innrette seg utelukkende etter blikket utenfra mister man seg selv.