Debatten om klimameldinga har vært full av frykt og forventning. På den ene sida har økonomer fryktet industridød, karbonlekkasje og selvpining til liten nytte og stor skade. På den andre siden har miljøvernere hatt en forventning om en knallgrønn revolusjon med strenge og konkrete tiltak. Det realistiske var at kompromisset ville havne et sted midt imellom. Det gjorde det også.

Meldinga ser likevel ut til å lande på den positive sida for SVs del, fordi kjernepunktet, målet om at to tredeler av utslippskuttene skal tas på hjemmebane, er beholdt. Dette har blitt presentert som et stort konfliktpunkt. Det var visst ikke bare enkelt å få Jens Stoltenberg med på å beholde hjemmemålet, siden det er dyrt og vanskelig å nå. Men SV og Sp signaliserte tydelig at noe annet enn å beholde målet var uaktuelt, og at målet var grunnleggende for å kunne gå til valg igjen med et rødgrønt alternativ.

I går fikk Audun Lysbakken og Bård Vegar Solhjell mye av æren for at klimameldinga kom i havn. Saken er ekstremt viktig for SV og den nye ledelsen. Kilder forteller at både målsettingene og de viktigste tiltakene har vært gjenstand for tøffe diskusjoner helt til det siste. Andre kilder forteller at de tøffeste rundene om dette skal ha foregått før jul, og at enkelte regjeringsmedlemmer på nyåret skal ha følt seg trygge på at det endelig var enighet om målet. Andre igjen forteller at det var enighet om målsetting, hovedvirkemidler og om å legge fram klimameldinga, ei uke før SVs ekstraordinære landsmøte, men at saken ble utsatt til etter ledervalget. Sannheten om detaljene her er et ømfintlig spørsmål om ære. Det som er sikkert, er at forhandlingene gikk inn i en sluttspurt etter påske, med tanke på rask ferdigstillelse. I det siste har det vært jobbet dag og natt. Resultatet er nok så godt som det kunne bli. Og alle parter bedyrer at tonen har vært god hele veien.