SOM GRO: «Sjansen er stor for at Stoltenberg, tross startproblemene i 2000-01, alt i alt vil bli husket som en betydelig statsminister — omtrent i klasse med Gro Harlem Brundtland», skriver Lahlum. Foto: Daniel Sannum Lauten
SOM GRO: «Sjansen er stor for at Stoltenberg, tross startproblemene i 2000-01, alt i alt vil bli husket som en betydelig statsminister — omtrent i klasse med Gro Harlem Brundtland», skriver Lahlum. Foto: Daniel Sannum LautenVis mer

En betydelig statsminister?

Jens Stoltenberg er blitt anklaget for avideologisering og høyredreining, men også hyllet som en fornyer av det norske sosialdemokratiet.

Meninger

To måneder før Jens Stoltenberg trer av som partileder og parlamentarisk leder i Ap for å bli generalsekretær i NATO, er det for tidlig å fastlegge konklusjonene om hans ettermæle fra norsk politikk. Vi mangler fortsatt hans egen versjon, så vel som versjonene til andre sentrale aktører i og utenfor Ap. Ingen vet ennå om hans rødgrønne samarbeidsprosjekt vil bli videreført. Hvordan det går med Ap i 2015 og 2017 kan også få stor betydning for ettertidens forståelse av Stoltenberg. Når han nærmer seg målpassering for sitt nær 30 år lange maratonløp i norsk rikspolitikk og er på full fart ut av den banen, kan man likevel forsøke å trekke noen foreløpige konklusjoner.

Født som sønn av en toppdiplomat og oppvokst som sønn av en toppolitiker, var Jens Stoltenberg på en måte en åpenbar kandidat til å bli Arbeiderparti-politiker. På en annen måte var han det ikke. Tross den politiske familietradisjonen syntes mange på 1980- og 1990-tallet at han lignet mer på en Høyre-politiker. Som leder av AUF fra 1985 til 1989 sto han nok på venstrefløyen i Ap, men trakk samtidig ungdomspartiet over mot høyre blant annet ved å snu nei til ja i NATO-saken. I EU-saken ble han en ledende ja-mann, og som statsråd ble sosialøkonomen Stoltenberg plassert på Ap's ganske markedsliberale høyrefløy. Politisk var han omstridt innen partiet, men talentet trakk svært få i tvil. Jens Stoltenberg var 34 år da han ble nærings- og energiminister. Ingen tidligere partileder i Ap, og svært få andre, har blitt statsråd i så ung alder. Forventningene var store.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gro Harlem Brundtland, som i stor grad ble Stoltenbergs politiske mor og læremester, avgikk som statsminister i 1996. Det innledet en femårsperiode som ble svært krevende for Ap. Jagland og Stoltenberg var nok mer ulike som mennesker og politikertyper enn de var uenige politisk. Det er for tidlig å konkludere om den mangeårige maktkampen mellom dem. Men åpenbart bar Stoltenberg, som nestleder i partiet helt fra 1992 og statsminister i perioden 2000-01, et tungt medansvar for partiets valgnederlag høsten 2001. 24.3 prosent oppslutning var en nådeløs dom over en regjering som etter å ha kommet til makten på feil sak og feil tidspunkt, og gjorde vondt enda verre ved å utfordre store grupper kjernevelgere med feil politikk. Inne på statsministerkontoret feilregnet en privatiseringsivrig Stoltenberg stemningen ute i landet. Så gikk det på venstre side av grunnfjellet et ras enda større enn i 1973: SV gjorde sitt beste valg noensinne, og Ap sitt dårligste siden 1924.

At partileder Jagland måtte ta skylden og gå av, mens Stoltenberg etter fadesen som statsminister fikk rykke opp til partileder, var kontroversielt. Mange i Ap ønsket seg i 2002 en kandidat som kunne erstattet både Jagland og Stoltenberg, men ingen fant en. Fortsatt unge Stoltenberg fikk sjansen til å redde et feilnavigert og lekkende skip fra kapteinbroen. Den brukte han godt. Valgnederlaget i 2001 åpnet for en revurdering av Ap's regjeringsstrategi fra de siste 75 årene. Tesen om at Ap alltid var villig til å ta ansvar i regjering, men aldri sammen med andre partier, ble aldri trukket i tvil i Brundtlands storhetstid, men ble oppgitt etter havariet til Stoltenberg I.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Ganske uventet ble Stoltenberg partilederen som erkjente at Ap alene ikke ville få flertall - og tok konsekvensen av det ved å invitere nabopartier til et regjeringssamarbeid. Jagland hadde åpnet for et slikt samarbeid før Stoltenberg, og samarbeidsideen kan trekkes mye lenger tilbake. Landsfaderen Gerhardsen vurderte i 1945 å invitere Venstre, KrF og NKP til et regjeringssamarbeid. Stoltenberg var slett ikke den første partileder i Ap som tenkte på et slikt stort sprang, men ble den første som hadde både viljen og gjennomføringskraften. Han fant tonen med SVs Kristin Halvorsen og Sps Åslaug Haga i Stortinget, fikk hysjet ned konservative kritikere i eget parti - og vant med god hjelp også fra LO valget i 2005.

Statsminister Stoltenberg vant sin største seier da regjeringspartiene med hårfin margin beholdt sitt flertall i 2009. En god håndtering av finanskrisen snudde svake meningsmålinger til et vunnet valg. I 2005 og 2009 var det Stoltenbergs mesterstykke at han etter å ha tatt ett steg tilbake mot venstre gjenvant kjernevelgerne, men likevel beholdt tilstrekkelig appell til den store gruppen svingvelgerne i grenselandet mellom Høyre og Ap. En tapt kamp om velgerne i 2013 ble altså slutten på Jens Stoltenbergs karriere som statsminister. Det var utvilsomt et tungt nederlag, men ble likevel oppfattet som et både forståelig og hederlig nederlag etter åtte år ved makten. Statsminister Stoltenberg måtte gå. Partilederen Stoltenberg begrenset imidlertid nederlaget da Ap med klar margin forble Stortingets største parti, og satt trygt. Da sjansen til å bli generalsekretær i NATO uventet kom, sluttet en lang politisk luftferd med en kontrollert og selvvalgt landing. Før det var altså en turbulent nedtur fra årene 1996- 2001 blitt fulgt av en lengre opptur - for både Stoltenberg og Ap.

Som partileder er det sannsynlig at Stoltenberg vil bli husket som en redningsmann. Hans verste år var som nestleder, og krevende nestlederperioder kommer i skyggen av vellykkede lederperioder. I økonomisk politikk må man tilbake til Trygve Bratteli for å finne en partileder i Ap som har fått tilsvarende betydning for Norge. En stille revolusjon man ikke bør undervurdere, har vært den empatiske Stoltenbergs oppgjør med den maktarrogansen Ap historisk ofte er tillagt. Som statsminister måtte Stoltenberg vunnet i 2013 eller 2017 for å kunne utfordre Einar Gerhardsens posisjon som etterkrigstidens viktigste. Men sjansen er stor for at Stoltenberg, tross startproblemene i 2000-01, alt i alt vil bli husket som en betydelig statsminister - omtrent i klasse med Gro Harlem Brundtland. Legger man sammen statsministerperiodene til Stoltenberg, blir de illustrerende nok nesten like lange som Brundtlands. Begge opplevde mange små seire og noen iøynefallende nederlag i løpet av sine lange arbeidsdager som statsministere. Begge ble i sin samtid beskyldt for avideologisering og høyredreining av kritikere, mens de av tilhengere ble fremhevet som nødvendige fornyere av det norske sosialdemokratiet.

Nå gjenstår det altså å se hva som blir fremtidens dom om Jens Stoltenberg - samt hvordan det går videre med Ap under Jonas Gahr Støre. Det kan da passe å avslutte med Trygve Brattelis svar på spørsmålet om hans ettermæle: «Det blir nok godt - i den grad det kan skade min etterfølger.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook