En billett til samfunnet

Fine noveller om de andres blikk.

BOK: De fem novellene i Odd W. Suréns samling «Adgangstegn» tematiserer alle hvordan vi betrakter og bedømmer hverandre, og den overraskende skjøre, men helt avgjørende grensen mellom å være innenfor og utenfor: Hvordan mangelen på sko, språk eller en hund å lufte samtidig blir mangel på «Adgangstegn» til fellesskapet.

Novellene, som alle er befolket av lett eksentriske, konstant reflekterende mannsskikkelser og knapt har sin styrke i ytre handling, handler om de andres blikk og frykten for det: Hvordan vi kontinuerlig feller dommer på et ofte minimalt erfarings- og kunnskapsgrunnlag og reduserer hverandre til én egenskap eller ett faktum.

Pengesum

Hovedpersonen i samlingens lengste tekst, den såre «Langsom flaks», blir for eksempel av sin svoger oppsummert med to setninger: «Du har jo ikke non jobb. Og ikke non dame».

De fleste andre ser imidlertid bare ett faktum, og dét lukker hovedpersonen ute av de fleste fellesskap til evig tid, selv om hans mor etterlot ham «billetter til samfunnet» i form av en betydelig pengesum i arv og han nå har reist til et sted der ingen kjenner ham: Njål I. Høyland har sittet i fengsel for drap, og han vet best selv at «… det finnes ikke noe sånt som å sone ferdig». «De som kjenner meg, liker meg ikke. De som liker meg, kjenner meg ikke. Sånn vil det fortsette,» oppsummerer han selv.

Skoløs

Tydeligst er tematikken i åpningsnovellen «Et par sko», der jeg-fortelleren er en Odd W. Surén-liknende forfatter som 21 år etter debutboka er blitt en trygg veteran på Aschehougs hagefest.

Men når han kvart over tre om natta kommer til seg selv etter festen, og oppdager at han går rundt i Oslos gater i sokkelesten, forsvinner tryggheten.

Resten av novellen handler om forsøket på å skaffe seg et nytt par sko (og ei ny jakke - også jakka har forsvunnet på uforklarlig vis), for som forfatteren slår fast, blir en voksen mann uten sko redusert til ingenting annet: «Du blir Mannen Uten Sko». Jakkeløs kan han fortsatt gli umerkelig inn i fellesskapet, men ikke uten sko: «Følelsen av å mangle et adgangstegn til sivilisasjonen (…) Plutselig er man utenfor. På en helt uventet måte».

Forfatterens indre monolog kretser ustanselig omkring hvordan mannen uten sko tar seg ut i de andres og fremmedes øyne.

Forventninger

En jeg-forteller som er forfatter dukker opp også i den korte «En helt ubetydelig hendelse», der en eldre mann som fortelleren tror alle vet hvem er fordi han stadig ser ham på opplesninger og snakker med ham gang på gang, uten å vite hva han heter, viser seg å være ukjent også for alle andre.

Det sosiale rollespillet og oppfatningen av våre medmennesker, basert på hvem man tror de er og hva de gjør, er betydningsfullt også i «Myntene», der nok en mannlig, skrivende hovedperson (journalist denne gang, men ikke jeg-forteller) plutselig begynner å frykte at politiet tror han har hatt noe med dødsfallet å gjøre når en gammel, alkoholisert venn av ham, Boben, en dag slutter å leve. Hvem Boben egentlig var og hvilke forestillinger de rundt ham har hatt om ham, er et viktig anliggende i teksten.

Fordommer

Også den fornøyelige avslutningsnovellen «Den tiende My» handler om forholdet mellom individ og fellesskap: «Hva vet vel jeg om inntrykket folk her har av meg», undrer den aldrende biologiprofessoren og hundeeieren, som likevel snart får sine klare forventninger til omverdenens blikk på ham utfordret.

Så er han da også full av underholdende fordommer selv: «Ser jeg en hundeeier, tenker jeg som regel at der har du et menneske du bør anstrenge deg til det ytterste for å holde deg unna.

Jeg vil ikke presisere det nærmere».