En biografi i Hauges ånd

Nøktern og redelig, men for lang bok om en stor dikter.

BOK: Det synes å være en utbredt forestilling at et rikt liv er likt med et handlingsmettet liv, fullt av ytre dramatikk og eventyrlige opplevelser. Personer med et slikt liv er det gjerne våre biografiforfattere kaster sine øyne på. Et pre er det også hvis de kan skilte med et stort antall elskere eller elskerinner, har vært notorisk utro, hatt et høyt alkoholforbruk, gitt blaffen i takt og tone, og så videre.

Helst skal de også ha båret på en hemmelighet, gjerne en forbrytelse, et seksuelt avvik e.l. Et problematisk forhold til foreldre og familie er heller ikke å forakte.

MED SIN BIOGRAFI GJØR

Åmås alle disse ideene til skamme. Som de fleste vil vite, levde ikke Olav H. Hauge opp til noen av disse «kravene». Han levde tilbaketrukket det meste av sitt liv, i mer eller mindre selvvalgt isolasjon, ensomt, asosialt, en einstøings liv. Var det mindre «rikt» av den grunn? Nei, det var ikke det. Det Hauge ikke fikk utløp for i omgang med andre mennesker, tok han igjen i sin omgang med bøker og i en eviglang indre samtale med seg selv, nedfelt i en av de mest voluminøse dagbøker i verdenslitteraturhistorien.

Det er dette livet Åmås har vært modig nok til å gjøre til et hoved-anliggende i sin biografi om dikteren og gartneren fra Ulvik som, mirakuløst nok, tilbaketrekningen tatt i betraktning, er en av dem som er blitt gjenstand for mest oppmerksomhet blant våre samtidsforfattere. Åmås fokuserer på mennesket Hauge -   mer enn på verket. Han går sjelden tekstanalytisk til verks, men nøyer seg med å sitere dikt som belegg for utsagn om liv. Det gjør han til gjengjeld til overmål. Stedvis foretar han egne litterære vurderinger, som oftest uten å begrunne dem. Det virker litt forunderlig, kanskje også begrensende. Men det er et valg han har tatt, og i ei bok så rik på andre observasjoner er dette valget til å leve med.

TILGANGEN KAN KALLES

eksistensfilosofisk. I tillegg anlegger Åmås et idéhistorisk perspektiv, det vil si han innplasserer Hauges tankeverden i en bred åndshistorisk sammenheng - både nasjonalt og internasjonalt. For det tredje opererer han som litteratursosiolog, i den forstand at han legger betydelig vekt på de institusjonelle rammene, på dikterens forhold til forlag, mottakelsen, forfattere og kritikeres kanonisering av og bruksrettede forhold til både dikteren og mennesket Hauge.

Åmås kommer godt ut av det på alle disse tre punktene. Som «eksistensfilosof» viser han at det ikke er de ytre omstendighetene det kommer an på. Tittelen er treffende. Hauges liv var mest av alt en «draum» om et annet liv. Han levde et liv med bøker og epler. Dette doble liv har vært gjenstand for en rekke romantiserende og harmoniserende framstillinger. Sannheten er at det besto et livslangt konfliktforhold mellom de to rollene, en «sannhet» som Åmås gir overbevisende belegg for. Omgivelsene tvang ham nærmest inn i gartner-yrket, men han fant seg aldri helt til rette med det, selv om han også gjorde sitt for å mytifisere sin hverdag. Men dagbøkene forteller en annen historie. Her klager han stadig over at hagearbeidet stjeler tid fra det han helst ville - å lese og skrive.

ÅMÅS GÅR TETT INNPÅ

livet til dikteren -   uten å være sensasjonssøkende. Det er et sympatisk trekk hos biografen. For selvsagt kan han ikke la de mørke sidene forbli uberørt, også, og ikke minst, fordi dikteren selv la slik vekt på dem, både for sin egen personlige del og for den betydning de hadde for hans diktning. Det er en kjent sak at Hauge ble tvangsinnlagt på asyl og erklært sinnssyk flere ganger i sitt liv. Det lengste oppholdet -   midt på 30-tallet -   varte i tre og et halvt år. Åmås behandler disse oppholdene med forbilledlig taktfullhet, men legger ikke skjul på at Hauge var en vanskelig person som til tider også opptrådte voldelig.

Hauge led under en sterk mindreverdsfølelse. Han var selvkritisk inntil det selvutslettende. Han følte at han ikke dugde til noe, at han manglet viten, at han var en etterplaprer. Han satte nok pris på godord, men var skeptisk til ros. I tillegg var han preget av et sterkt tvisyn. Han vinglet mellom ulike oppfatninger - både politisk og i sitt syn på diktningen. Han la vekt på sin folkelige forankring, men han var heller ikke fri for elitistiske og autoritetsdyrkende holdninger. Han var en stor lesehest og hadde mange litterære favoritter. Hans svært begeistrede omtaler av andre diktere, Uppdal for eksempel, og svensken Ekelund, vitner om et sterkt beundringsbehov hos en mann med et svakt selvbilde.

ALT DETTE FÅR ÅMÅS

fint og nyansert fram. Han følger sin mann fra vogge til grav, fra nederlag til seier, fra sosial og litterær isolasjon til et gjennombrudd som fra enkeltes side ga seg utslag i en nesegrus beundring. Han beretter om den sky Hauges opptreden i ulike sosiale sammenhenger, hvor den ellers så tagale dikteren kunne snakke som en foss. Han forteller om kvinnene som i fysisk forstand kom seint inn i hans liv, om forholdet til Bodil Cappelen, som han ble gift med da han var tett på de 70. Det kunne friste til dyneløfting, men Åmås holder seg stort sett på matta.

Både her og ellers trekker han i høy grad på dagbøkene til Hauge. Det er en unik kilde for en biograf. Han hevder selv at han holder en kritisk avstand til dem, men som oftest tar han det som står der, for god fisk. Det er det vel også god grunn til. For dagbøkene er ikke bare kilder, de er en uhyre viktig del av Hauges liv. Her -   og i diktene -   setter han spor etter seg, og disse sporene er også ham. Når det oppstår lakuner i dagboka -   Hauge skriver ikke når han er innlagt -   bygger Åmås på andre kilder, brev og uttalelser fra folk som befant seg tett på ham i disse krisetider.

SOM BIOGRAF ER ÅMÅS

en grundig forsker, som skribent en nøktern forteller. Han feller verken bombastiske dommer eller gir seg ut i vidløftige spekulasjoner. Stedvis kan han imidlertid ikke dy seg for å være litt ironisk. Det gjelder for eksempel når han avslører at Odd Solumsmoen kombinerte rollen som konsulent og anmelder og nærmest skrev av sine uttalelser når han anmeldte diktbøkene til Hauge. Ironien går også til en viss grad utover Profil-kretsen, især Jan Erik Vold.

Profil-kretsens kanonisering av Hauge er et av de mer særegne fenomener i nyere norsk litteraturhistorie. Deres beundring for ham er hevet over tvil, men de hadde også bruk for ham som litterær inngangsportal. De forholdt seg som kjent temmelig kritisk til sine forgjengere. Hauge var en av få som fant nåde for deres øyne. De brukte ham for det han var verdt, de presset ham, og han lot seg også til en viss grad bruke og presse. De brukte ham i sitt oppgjør med den symbolmettede etterkrigsmodernismen og seinere også i de politiserte 70-åra -   som støttespiller i EU-kampen og som symbol på en ekte og autentisk person, som antikapitalist i kraft av sitt eget virke og sitt eget vesen. Men også på dette punkt lot ikke Hauge seg så lett fange inn. Han ble fascinert av de unges pågangsmot og politiske overbevisning, men han likte ikke at de rakket ned på hans gamle guder. Selv om Hauge ble «kvardagsdikter», bevarte han sitt tidlige romantiske syn på dikterne. Sine gamle husguder -   Shelley, Dickinson, Ekelund -   fjernet han aldri fra hylla. Det understreker Åmås med rette.

«MITT LIV VAR DRAUM»

er en lang og grundig biografi. I formen nærmer den seg den akademiske avhandlingen. Et langt, svært interessant avslutningskapittel, der Åmås drøfter teoretiske og metodologiske problemer i tilknytning til den moderne biografi, støtter opp under dette inntrykket. Som «folkelesning» er boka i lengste laget. Åmås fortaper seg ofte i lange sitater og gjentar dessuten sine poenger titt og ofte. Selv om han skriver klart og konsist, er han ingen glitrende penn, og det gjør jo sitt til at lesingen stedvis blir en tråkig opplevelse. En betydelig innstramming kunne ha skjedd uten at noen vesentlige opplysninger og fortolkninger hadde gått tapt. Når det er sagt, skal Åmås likevel ha stor ros for sin nyanserte, perspektivrike og avmytifiserende framstilling av et liv og et verk som mange har trukket veksler på. Som sådan er det en biografi i Hauges ånd.