En bitter røst

Vreden tar overhånd

BOK: «Syng gudinne om vreden», begynner «Iliaden». Blindheims bok kunne ha begynt: «Syng gudinne om bitterheten som grep offiseren». Gudinnen har gjort det. Å lese ei bok så til de grader gjennomtrengt av bitterhet, er en sjelden begivenhet og et nyttig arbeid. Boka er skrevet av en tidligere major født i 1916. Slutten av boka er voldsom, etter å ha bekreftet overfor journalist Ingolf Håkon Teigene i 1977 at Norge deltok i utdanningen av finske agenter som skulle sendes inn i Sovjetunionen, ble han dømt til 75 dager fengsel og en bot på 10 000 kroner for å ha brutt sitt militære taushetsløfte. Da han kom hjem etter rettssaken gikk han rett inn på arbeidsrommet sitt og fjernet krigsdekorasjonene fra veggen.

9. april

Det relevante spørsmålet er: hva er denne bitterhetens kilde? Svein Blindheim gir selv svaret. Hans avvik, som han kaller det, begynte 9. april, forklarer han i bokas siste setning. Han valgte å slåss og risikere liv og helse i stedet for å stille seg på sidelinja. Han låner stemme til og henter legitimitet fra dem som på tross av alt la seg ned i den råtne aprilsnøen og skjøt mot Hitler-Tysklands soldater. De tapte, men ikke for fienden de reiste seg mot, de ble dolket i ryggen av udugelige politikere og en rekke forhold. Det er det militære nederlaget og årsakene til det som er bitterhetens kilde, og at de som ville slåss ble sviktet av sine egne. Svikerne kom ikke bare unna med det, de fikk vende hjem som helter og seierherrer.

Dolkestøtlegende?

I land som har vært stormakter og som har tapt flere kriger er den litteraturen denne boka representerer en vanlig sjanger. Slag kjempes gang på gang om igjen og det åpenbares ofte at det er inkompetente politikere som har ødelagt for de yrkesmilitære. Det er særlig Nygaardsvold-regjeringen det enda en gang går ut over. Anklagepunktene er ikke nye. Blindheim som har arbeidet som lektor etter at han fikk avskjed i nåde fra det militære i 1966, han tok hovedoppgave i historie i 1974 om frontkjemperbevegelsen. Han hevder i boka at kaoset 9. april, som førte til at mange som ville slåss ble avvist, fikk mange patriotisk innstilte til å vende seg bort fra et politisk system som hadde spilt fallitt gjennom en misforstått nøytralitetspolitikk. Blindheim hevder dessuten at mange som faktisk kjempet tappert mot Hitler-Tyskland i 1940 seinere ble frontkjempere «av slike grunner». Det er vanskelig å forstå dette. Svein Blindheim hadde befalsskole fra før krigen, han deltok i kampene ved Fossum bru ved Askim i 1940, som også blir skildret.

Til Martin Linge

Størstedelen av boka handler om forfatterens flukt fra Norge i mars 1941 til Sverige og gjennom Sovjetunionen, Iran Irak, India og Sør-Afrika før han via Port of Spain og Newfoundland kom til Glasgow i november samme år og til han meldte seg for kaptein Martin Linge. De kortere kapitlene om militær opplæringen i Storbritannia og oppdragene i Norge etterpå er preget av oppramsing, mens kapitlet om reisen jorda rundt for å melde seg til tjeneste hos norske eksilmyndigheter har episk flyt. Boka bærer nok preg av å være en slags til overs-beholdning etter Blindheims bok fra 1981 «Offiser i krig og fred». Den er leseverdig først og fremst på grunn av den sjelden vreden og bitterheten som preger hver setning og har formet hvert resonnement.