BOK: «Syng gudinne om vreden», begynner «Iliaden». Blindheims bok kunne ha begynt: «Syng gudinne om bitterheten som grep offiseren». Gudinnen har gjort det. Å lese ei bok så til de grader gjennomtrengt av bitterhet, er en sjelden begivenhet og et nyttig arbeid. Boka er skrevet av en tidligere major født i 1916. Slutten av boka er voldsom, etter å ha bekreftet overfor journalist Ingolf Håkon Teigene i 1977 at Norge deltok i utdanningen av finske agenter som skulle sendes inn i Sovjetunionen, ble han dømt til 75 dager fengsel og en bot på 10 000 kroner for å ha brutt sitt militære taushetsløfte. Da han kom hjem etter rettssaken gikk han rett inn på arbeidsrommet sitt og fjernet krigsdekorasjonene fra veggen.

9. april

Det relevante spørsmålet er: hva er denne bitterhetens kilde? Svein Blindheim gir selv svaret. Hans avvik, som han kaller det, begynte 9. april, forklarer han i bokas siste setning. Han valgte å slåss og risikere liv og helse i stedet for å stille seg på sidelinja. Han låner stemme til og henter legitimitet fra dem som på tross av alt la seg ned i den råtne aprilsnøen og skjøt mot Hitler-Tysklands soldater. De tapte, men ikke for fienden de reiste seg mot, de ble dolket i ryggen av udugelige politikere og en rekke forhold. Det er det militære nederlaget og årsakene til det som er bitterhetens kilde, og at de som ville slåss ble sviktet av sine egne. Svikerne kom ikke bare unna med det, de fikk vende hjem som helter og seierherrer.