En blå mann fra vest

HAUGESUND (Dagbladet): De som ikke kjenner Bjørn Berge, ville neppe satt nyttårsbonusen på at han er bluesartist. Men han er et levende eksempel på at man aldri skal skue hunden, og langt mindre Berge, på håret.

Det lange, mørke håret falt i mars i fjor.

- Jeg skulle feire at jeg hadde fått igjen penger på skatten, og var ute og kjørte med familien. Da jeg så en frisørsalong, sa jeg kjekt: Hvis jeg kan gå rett i stolen, tar jeg alt. Det var ikke en sjel som venta på tur, så det var ingen vei utenom. Så bleika jeg det for å se hvordan folk reagerte. At jeg ser ut som en teknoartist, men spiller blues fra 20- og 30-tallet, er blitt en demonstrasjon og etter hvert også en image, innrømmer Berge.

Utseendemessig blir han sammenliknet med Billy Idol, men fra 18. januar vil også flere enn landets troende bluesvenner vite bedre. Da kommer Berges andre soloplate, «Blues Hit Me», etterfulgt av turnering på Østlandet, i Nord-Norge og på Vestlandet.

Streik

Etter en lang tilværelse på et mindre plateselskap, først sammen med Jan Flaaten og seinere aleine, har Warner Music oppdaget Bjørn Berge. Det betyr store muligheter hjemme og internasjonalt.

- Det er en tillitserklæring, sier Berge nøkternt. - Jeg burde kanskje ikke si det, men plata er stort sett spilt inn som en demo. Riktignok skulle jeg i studio i Oslo, men det var flygelederstreik. Jeg orka ikke å sitte på bussen i 13 timer, og isteden ble trommeslageren Tore Jamne med i studio her hjemme. Der gjorde vi de to låtene som Warner tente på, sier Berge over en pils på Café MM.

Stadig er han oppe med hånda og hilser på gjester som kommer og går. Vegg i vegg ligger Flytten pub, som han kjenner bedre enn de fleste. Men nå begrenser han spillejobbene der til et par ganger i året.

På hjemmebane

- Jeg vil ikke spille for ofte på hjemmebane, for jeg vil at det skal komme mye folk. Dessuten må det være en utvikling fra forrige gang, sier Berge. Han reiser om lag 130 dager i året, og er sin egen agent. Som regel spiller han «for døra», og han prøver å begrense helgespillingen.

- Folk er mer skjerpa ellers i uka. Hvis du betaler 100 kroner for å komme inn, er du mer mottakelig for musikken også, sier Berge. Dessuten gir det familiemannen anledning til å være hjemme i helgene. Berge har samboer, to barn på fem og åtte, husbankhus rett utenfor byen og Ford Sierra i garasjen.

- Og her blir jeg. Så lenge jeg har familie å ta vare på er det trygt å bo i Haugesund. Og så går det jo ganske greit å reise med fly ...

Bluegrass

Berge kom tilbake til sildabyen da han var 16, etter ti år i Sveio.

Der begynte en lang vei fram til dagens bluesforståelse. 13 år gammel fikk han endelig mast seg til en el-gitar, men den ble bytta bort mot en sliten banjo. Han hadde hørt Terje Kinn fra gruppa Gone At Last spille hos en nabo, og dermed ble det bluegrass. Fra han var 15 til han var 18, spilte Berge flere ganger i uka på Dikselen i hjembyen. Etter hvert ble han introdusert for den akustiske blueslegenden Robert Johnson, mens han fikk fot for slide-gitar etter å ha hørt en liveplate med John Hammond.

- Folk trodde jeg spilte blues fordi det var inne og hot, men faktum var at jeg hadde så mye minus på kontoen at jeg bare hang på meg munnspillet og begynte, sier Berge.

I Nordsjøen

Etter hvert overlot han munnspillet til Jan Flaaten. De startet samarbeidet i 1993, etter at Berge hadde gjort unna fire år i Nordsjøen.

- Vi satsa profft med en gang og dro rett til Nord-Norge på turné i en gammel van. De spiller av og til sammen i Norsk Bluegrass Kommando, men etter én plate gikk Flaaten i 1996 tilbake til sin gamle jobb som sivilingeniør. Berges solodebut, som fikk en femmer på terningen i Dagbladet, ble spilt inn på ti timer.

At Flaaten spiller munnspill på den nye plata, overrasker vel ingen, men de færreste hadde nok ventet å finne den tidligere Grand Prix-artisten Britt Synnøve Johansen i koret. Men:

- Den lille dama har så mye krutt og er så tøff, skryter Bjørn Berge.