En blodgivers bekjennelser

Hvorfor frivillig utsette seg for væsketap og jernmangel?

KLOKKA ER TI over ti mandag morgen når jeg kjenner det velkjente stikket i armen. Jeg er i Blodbanken på Ullevål sykehus og skal tappes for omtrent 450 milliliter. Det kjennes godt å være til nytte, bare ved å være til stede. En sjelden opplevelse. - Vil du ha noe å lese på så lenge? spør sykepleieren vennlig. - Du må bare si fra hvis du trenger noe, sier hun og svinser i retning kakaoen og kjeksene. Her merker vi ikke noe til det stresset som ellers preger helsevesenet. Den eneste grunnen til å skynde på måtte være det faktum at en person jeg ikke kjenner navnet på, blir trillet inn på operasjonssalen på Rikshospitalet akkurat nå. Det er dit blodet mitt skal etterpå. Jeg knytter neven så blodet skal renne litt raskere.

Før i tida kunne man risikere å bli liggende side om side med den jamrende pasienten mens tappingen foregikk, bare atskilt med en tynn skillevegg. Den første norske blodbanken åpnet på Ullevål sykehus i 1948. Fram til dette var det Røde Kors Blodoverføringssentral som formidlet givere. I dag er det å gi blod like enkelt og upersonlig som å ringe inn en hundrelapp til et veldedig formål. Eneste forskjell er at du slipper å lure på hva ditt bidrag blir brukt til. Det verste som kan skje er at blodet ditt går ut på dato før noen rekker å bli utsatt for en ulykke. Eller, som en blodgiverkollega av meg uttrykte det, at blodet ditt havner rett i årene på en eller annen drittsekk. Noen kirurger søler jo også litt mer med blodet enn andre når de står ved operasjonsbordet. Det er ikke alt man vil vite.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- UNNSKYLD MEG, men du hadde vel ikke kunnet skaffe meg det siste nummeret av Se og Hør? Det er en dame i strikkejakke som spør. Den hvitkledde bioingeniøren adlyder. Motivene våre for å oppsøke Blodbanken er uvesentlige, så lenge vi ikke er kommet for å få testet oss for hepatitt og hiv. Rett overfor meg sitter en malingflekket fyr i kjeledress og drikker Asina-brus med sugerør. På min høyre side en direktørtype. Han hviler. Slapp vel unna et viktig møte med økonomisjefen. - Beklager, men jeg er kalt inn til blodgivning.

Finnes det noen bedre unnskyldning? Neppe. Vi sitter som korsfestet i de himmelblå hvilestolene, og lar blodet strømme ned i de blekhvite posene.

Synet av blod er merkelig tilfredsstillende. Her inne blir jo alle like. I løpet av få minutter er både kjeledressen, dressmannen, Se og Hør-damen og jeg selv blitt redusert til dette: en kropp som tappes for væske. Blodbanken må være det eneste stedet i Norge der det fortsatt ikke er forskjell på fattige og rike. Blod er blod. Det spiller ingen rolle hvor mye du tjener. Det som er viktig, er hvordan du lever. Din tale skal være «ja, ja» og «nei, nei» på akkurat de rette stedene. Å gi blod er som et skriftemål. Vi trenger det, vi som ikke har noen prest å gå til.

VERDIEN AV BLOD kan ikke måles i penger. Det kan ikke symbolverdien av det å være blodgiver heller. Det er faktisk bare én ting som kan høyne verdien av din Porsche nå, og det er en parkeringstillatelse hos Blodbanken, plassert godt synlig i frontruten. Å få lov til å gi blod er som å få et godkjentstempel. Å bli nektet å gi, kan oppleves som en krenkelse. Hvorfor skulle ellers familie etter familie stå fram i avisene og rope ut sin fortvilelse over å ha blitt avvist av blodbanken på hjemstedet? - Dette minner mer om Nazi-Tyskland enn om Norge, sa en provosert mor til Tønsbergs Blad, da barna hennes ble nektet å gi blod fordi de var blitt adoptert fra Guatemala. Reglene er strenge, noen vil mene firkantede. Til gjengjeld kan den som slipper gjennom nåløyet, stå med selvgratulerende mine i midtgangen på trikken og vifte med ryggsekker og reflekser med den magiske påskriften «GI BLOD». Underteksten lyder: Jeg gir blod, derfor er jeg ok. Her har man ikke satt sine ben i malariastrøk. Man har verken blitt stukket med sprøytespiss, eller utviklet noen form for syfilis. Creutzfeldt-Jakobs' sykdom? Ikke i denne familien.

«VÅR KULTUR har gjort den sunne, rene og hele kroppen til et moralsk gode,» skriver Finn Skårderud i «Uro, en reise i det moderne selvet». Ingen steder kommer dette så tydelig til syne som i tilfellet blodgivning. Den som gir blod, er ren. Den som gir blod, er god. Blodtapet blir som en ofring. Jeg har hørt om blodgivere som ringer og ber om å få komme oftere. Årelatingen blir bulimisk: møkka skal ut og kroppen tvinges til å produsere nytt. I dette tilfelle er selvplagingen med på å redde liv. For en gangs skyld er det altså vits i å leke martyr.

Det svir litt der nålen sitter. Stikket fungerer som en vekker. Å gi blod er som å klype seg selv i armen og si: Her er jeg. Her er kroppen min. Der er blodet mitt. Når jeg tenker på det, blir jeg svimmel.

- GÅR DET BRA med deg, eller? Kvinnen i hvitt ser oppriktig bekymret ut. - Vil du ha en brus til?

Hvis jeg skal være ærlig, så gjør det ikke særlig vondt å gi blod. Egentlig er det latterlig enkelt. Så enkelt at selv bikkjer kan bli blodgivere. I Sverige har hundene fått sin egen blodbank allerede. Når sant skal sies, så er jeg en hund etter oppmerksomhet. Jeg som aldri feiler noe mer enn gjennomsnittet, får mine femten minutter på sykehuset. For sånne som meg er tapperommet rene himmeriket. Det går til og med an å se de jevnlige innskuddene i Blodbanken som en sikker investering i framtiden. Akutt blodmangel er tross alt den eneste bankkrisen det ikke er mulig å overleve. For å si som Ingvard Wilhelmsen, overlegen ved spesialklinikken for hypokondere i Bergen: Livet er et usikkert prosjekt. Neste gang kan det være meg som ligger der på operasjonsbordet. En slagen kvinne. Man kan aldri vite.

Det eneste triste er at jeg ikke får lov til å gi blod mer enn fire ganger i året. Derfor har jeg meldt meg som ekstra blodplategiver. Drømmen er å gi beinmarg. Da vil jeg bli gjenstand for narkose, en ordentlig sykehusinnleggelse. Organdonasjon blir det neste. Men da er jeg jo død allerede. Jeg må huske å ta jerntablettene. Anemi er ikke til å spøke med.