John Woo («Face/Off»/«Mission Impossible 2») har en god, spennende og ikke minst viktig historie i bunnen av sin film om USAs krig mot Japan i Stillehavet under annen verdenskrig. Den dreier seg om navahoindianernes uvurderlige innsats for å beskytte amerikanske militærkoder under kampene. Kodene ble utviklet på deres språk og var livsviktige. Men dette har Woo begravd i et hav av eksplosjoner, krigsscener og machopreik. «Windtalkers» er sånn sett nærmest en bløff.

Geværveiving

Vår for anledningen svært plagede toppsoldat og helt, Joe Enders alias Nicolas Cage, blir her satt til å sørge for at navahoen Ben Yahzee (Adam Beach) for enhver pris beholder livet, eventuelt dør uten å kunne tyste under press, ettersom han altså er kodespesialist. Rundt dem veiver et kobbel mer eller mindre sympatiske figurer med geværene, blant dem Christian Slaters Ox Henderson og Peter Stormare som svensk-amerikansk løytnant. Hermed advares på det kraftigste mot Stormare. Han snakker - og det hjelper ikke å trygle om å få slippe - et aldeles redselsfullt brautende amerikansk.

Bifigurer

Dialogen er for øvrig proppfull av «padder», trillende ut av de uniformerte som erter av en sekk, og desto verre med manusets nær totale neglisjering av personoppbygging. Cage-rollen er den eneste som kan skilte med noe som minner om liv og sjel, men så er han da også en overbetalt Hollywood-stjerne. Siden indianerne er redusert til bifigurer i fortellingen om seg selv, får vi her a) noen doser Cage i sjelekval, b) dunder og blod. I et par glimt ser vi navahoene utøve sine ritualer, og mistenker at det skjer for estetikkens skyld.