BOHEM: Maler og grafiker Frans Widerberg.
Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
BOHEM: Maler og grafiker Frans Widerberg. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpixVis mer

En bohem og drømmer

For Frans Widerberg var store ord en naturlig og nødvendig del av både kunsten og hverdagen.

Kommentar

– Bare hvite bilder!

Det skal ha vært Frans Widerbergs huskeregel til seg selv, hengt opp på atelieret. Et bilde med Widerbergs navnetrekk viser gjerne langstrakte, mytiske skikkelser, svevende eller ridende, med store føtter og små hoder, under veldige stjernehimler eller foran en buet horisont, alltid i strålende primærfarger. Og blått, rødt og gult lys blir faktisk hvitt, det er et fysisk faktum.

Få kunstnere klarer å skape sitt eget univers i en så stor grad at det bare skal et glimt av noen centimetere av et penselstrøk eller omrisset av en figur til, før gjenkjennelsen er umiddelbar. Widerberg var en slik. I går døde han, dagen før sin 83-årsdag, og rekken av gamle kunsthelter som har forlatt oss dette året ble enda litt lenger: Jannis Kounellis, Howard Hodgkin, Gustav Metzger, James Rosenquist, Trisha Brown – og nå altså en av de mest markante malerne og grafikerne i Norge det siste halve århundret.

Frans Widerberg var en bohem og drømmer. I intervjuer var han gjerne full av store ord – om kunsten, livet og gjerne også seg selv. Som ung kunstner var han del av et miljø malere og litterater som leste Kierkegaard og Dostojevskij, og stilte seg på siden av det etablerte, enten dette var borgerligheten, den venstreradikale tidsånden eller de nonfigurative kunstnerne som ble dominerende i norsk kunst tidlig på sekstitallet. Sammen med figurative kolleger som Eilif Amundsen, Svein Strand og Johannes Vinjum stilte han ut i Holst Halvorsen Kunsthandel i 1963, en i ettertid berømt og beryktet utstilling som ble oppfattet nærmest som en provokasjon mot det etablerte kunstmiljøet.

– Widerberg reduserte på mange måter makten til de abstrakte kunstnerne i Norge tidlig i sekstiåra, sier gallerist Ben Frija hos Galleri K.

– Da jeg kom til Norge på begynnelsen av syttitallet møtte jeg Widerberg, og arbeidet mye med ham. Widerberg betydde mye for mange malere på den tida, han satte figurasjonen på kartet. Widerberg ga en ny vri på det figurative maleriet med sine særegne motiver fra sekstiåra og framover, han gikk lenger i å fornye paletten enn sine mer stillferdige kolleger, og ble slik også lagt mer merke til, sier Frija.

Selv møtte jeg aldri Widerberg, og har heller aldri skrevet om bildene hans. For min egen generasjon kunstnere fra nittiåra og framover kunne nok hans høytidelige proklameringer om seg selv som «orakel og drømmeseer» og tilhørende store temaer i bildene, oppleves som verdensfjerne og svulstige.

Men for Widerberg var store ord en naturlig og nødvendig del av både kunsten og hverdagen. Som vennen og forfatteren Sven Kærup Bjørneboe beskriver ham i boken «Ung mann i lang frakk» (2003): «Jeg har sjelden møtt et menneske som på en så avslappet, naturlig, hverdagslig måte dreide enhver liten femminutters samtale inn på tilværelsens grunnspørsmål, gåten, den ukjente dimensjon. Det virket som om tilværelsens store spørsmål utgjorde hans spesielle form for hyggeprat.»

Sitt store gjennombrudd fikk Widerberg med utsmykning til Haukeland sykehus i Bergen i 1968, og seinere med separatutstillinger på Kunstnerforbundet og i Nasjonalgalleriet i syttiåra. Han var festspillutstiller i Bergen i 1977, og Norges representant på Veneziabiennalen året etter. Det er både en kunsthistorisk bauta og en folkekjær kunstner som nå er gått bort.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook