• Les utdrag fra «Yarden» her.
ANMELDELSE: Etter nesten 30 år som forfatter og litteraturkritiker opplever Kristian Lundberg alle selvstendige næringsdrivendes skrekk: restskatten. Beløpet er langt over noe han kan betjene, han må skaffe seg en fast jobb.
I stedet for å «hore i avisspaltene» velger han å bli vikararbeider på havna, der han jobbet som ung.
Men både han og arbeidet har endret seg mye på de årene han har vært i kultureliten, og Lundberg får oppleve på kroppen en verden fri fra verdighet og fylt av urettferdighet.
Flau far
I korte, personlige avsnitt følger vi Lundbergs 13 måneder i havna. Samtidig forteller han historien om den lille, fattige gutten med den schizofrene moren samt faren som har forlatt dem og blitt en suksessfull businessmann, flau over sin egen fortid og barnas nåtid.
Kristian jobber som vaskehjelp i en restaurant når faren kommer. De ser hverandre, men faren nekter å hilse, etterpå ringer han søsteren og sier at Kristian må finne seg en annen jobb, på et sted han ikke frekventerer.
Barndommen er altså romanmat nok, men Lundberg har mye mer å si i denne boken som bare er 123 sider lang. Han befinner seg blant de rettighetsløse, de mer eller mindre legale innvandrerne som behandles som dritt.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Han kunne valgt annerledes, han kunne ha horet, men motivasjonen hans er kanskje å finne i denne uttalelsen: «Hvert menneske er et reservoar av minner og håp. Hvis jeg ikke ser meg tilbake, hvis jeg ikke lar verden stige opp gjennom meg, forvandles jeg nok snart til en ting, en stein, et tre, en avstand.»
Et subjektivt fall
Arbeidet gir Lundberg denne muligheten til se seg tilbake og han tenker: «[...] nå er [jeg] mer menneske enn det jeg var tidligere». I slike passasjer står boka i fare for å bikke over i romantisering, for samme hvor langt ned Lundberg faller, han er svensk, han har gitt ut tjue bøker, det som føles som et fall for ham er arbeidskameratenes største drøm.
Men Lundberg vedkjenner seg dette. En dag på kaia ser han en forfatter bli fotografert, forfatteren hadde jobbet der i sin ungdom. Dagen etter leser han intervjuet: «Han snakker nostalgisk, snakker med varme om alle snålinger og spesielle mennesker som befolket havna. Jeg tenker: For en dust.»
Klasseløshet
Lundberg er den dusten, på gjennomreise, fremmed i kultureliten og det velbeslåtte middelklasseland, men heller ikke lenger hjemme i arbeiderklassen, han er blitt en klasseløs, en uten sikkerhetsnett. Men denne hjemløsheten får han også til å se strukturene klarere.
Teksten er hele tiden drivende, men tar samtidig så mange avstikkere at den blir enda bedre med to gjennomlesninger. Trude Marstein har klart å beholde dette drivet på norsk og oversatt med fintfølelse Lundbergs mange gode nyord, som kontainerfølelse.
«Yarden» kunne vært litt strammere redigert, det forekommer en del unødvendig raske gjentakelser av adjektiv og uttrykk, og lys-skygge metaforen kunne gjerne ha jobbet færre skift. Men det er for bagateller å regne, og det er ikke denne boken.
