MODERNE: En boklov framtrer som en moderne løsning på de utfordringer vi står overfor i formidling og salg av litteratur, skriver artikkelforfatteren. Foto: Erlend Aas / Scanpix .
MODERNE: En boklov framtrer som en moderne løsning på de utfordringer vi står overfor i formidling og salg av litteratur, skriver artikkelforfatteren. Foto: Erlend Aas / Scanpix .Vis mer

En bokpolitikk for framtida

Konkurransepolitikk og kulturpolitikk passer dårlig sammen.

Andreas Wiese kåserer lett og leding om norsk bokbransje her i avisa 16. april.

Blant alle hans innfall er det ett som i særlig grad bør arresteres; nemlig det at diskusjonen fortsetter i samme spor som den alltid har gjort. Og debattene føres av de samme aktørene slik de alltid har ytret seg. Han får dermed tanken om en boklov til å virke avleggs før den er innført. Et slikt inntrykk bør ikke få feste seg. Vi står nå overfor en ny situasjon og en boklov framtrer som en moderne løsning på de utfordringer vi står overfor i formidling og salg av litteratur.

Wiese gir inntrykk av at det ikke er konkurranse i bokbransjen i dag. Det er feil. For det første vil jeg minne om at forlagene konkurrerer hardt om å tiltrekke seg de beste forfatterne. For det andre konkurrerer forlagene hardt på pris. For det tredje konkurrerer bokhandlene om å få kundene inn i butikkene og få dem til å kjøpe bøkene som presenteres. Bokhandlerne konkurrerer på kompetanse og ikke lite oppfinnsomhet går med til å fremme salget av et stort bokmangfold. Konkurransen foregår på langt mer enn pris, og konkurranse er på alle fronter hardere enn før.

Det avgjørende nye i dagens debatt er at det foreligger to nye rapporter om situasjonen i Norge, Norden og Europa. Rapportene dokumenterer i hovedsak to ting: For det første at det norske bokmarkedet fungerer godt, og langt bedre enn i Sverige og Danmark som har innført frie bokpriser. For det andre at boklover er en moderne måte å regulere bokmarkedet på om en ønsker en progressiv litteratur- og språkpolitikk. Boklover er medisinen som forordnes i tunge EU-land og som aksepteres framfor bransjeavtaler i EU. Argumentene er særlig hensynet til landets egen litteratur og språk.

Er det noen i debatten som kjører i gamle spor er det Konkurransetilsynet. Med sine ideologisk funderte besvergelser om det frie markedets velsignelser, er det hakk i den platen som den tidligere prisdirektør Egil Bakke spilte for 20- 30 år siden. Konkurransemyndighetene i flere EU-land (frihandelsområdet for de fire friheter) har for lengst forstått at konkurransepolitikk (med fritt marked som premiss) og kulturpolitikk passer dårlig sammen. Som en økonomiprofessor pekte på i Aftenposten forleden, det er forskjell på å selge boller og bøker, og det bør Konkurransetilsynet etter hvert få med seg