En boks full av svovel og frelse

Du trenger ikke være troende for å finne visdom i Bibelen. Du trenger ikke være kristen for å like gospel. Den amerikanske gospeltradisjonen ligger til grunn for store deler av dagens populærmusikk, skriver bluesekspert og forlagsredaktør Øyvind Pharo.

Dette skal ikke handle om den klamme Pepsi-varianten til Oslo Gospel Choir, men om den monumentale cd-antologien «Goodbye, Babylon»: Et klenodium fylt av stemmene fra Fattig-Amerika i første halvdel av forrige århundre, fra grammofonindustriens pionertid.

Selve boksen er en sigarkasse av sedertre og ser ut som den kan brukes til pengeinnsamling fra troende som synger «When the saints go marching in». De seks cd-ene ligger i et eget avlukke, omkranset av bomull fra Mississippi og en 200 siders illustrert booklet - formgitt som ei gammel bønnebok.

I cd-heftet er samtlige 160 spor og artister omtalt med fulle sangtekster og tilhørende skriftsteder. Både obskure og mer berømte gospelartister er oppstått fra de døde, fra en tilværelse lenket til sprukne og støvete 78-plater, til tilnærmet evig liv på nyutgivelseselskapet Dust To Digital. De eldste innspillingene er fra 1902, de nyeste fra 1950-tallet. Hovedtyngden er fra 1920-, 30- og 40-tallet, gullalderen til amerikansk rootsmusikk.

FOR Å HOLDE SEG

til den religiøse billedbruken - musikken på «Goodbye, Babylon» er en åpenbaring. Ikke bare fordi den er uforstilt, direkte, følelsesmettet og ekstatisk, men fordi mye er helt nytt, selv for hardbarkede brukere av nyutgitt musikk. Den amerikanske gospelmusikkens tidlige historie har aldri vært presentert i en slik dybde og bredde før.

Mens spesialister og samlere gjennom en årrekke har utforsket, dokumentert, evaluert og katalogisert 1920-, 30- og 40-tallets blues, jazz og country på egne LP- og cd-samlinger, har en heldekkende dokumentasjon av gospelmusikkens tidlige historie vært mangelvare.

At det er mulig å utgi en så spesiell samling som «Goodbye, Babylon» akkurat nå, må sees i lys av at det lenge har vært en sterk rootsbevegelse i rocken og at rockens og populærmusikkens historie opptar det musikkinteresserte publikum mer og mer.

Her hjemme kan NRK-titterne nå glede seg over en serie på åtte BBC-programmer om populærmusikken gjennom hele det 20. århundre. Den amerikanske kongressen erklærte året 2003 som et offisielt Year of the Blues. I den forbindelse skapte filmregissør Martin Scorsese fjernsynsserien i sju deler med tittelen «The Blues».

Men før dette kom brødrene Ethan og Joel Coen med suksessfilmen «O Brother, Where Art Thou?» som i det blåsvarte og komiske heltediktet flyttet handlingen fra Homers «Odysseen» til 30-åras bibelsprengte og segregerte amerikanske sørstatsvirkelighet. Filmens soundtrack ble en listetopper der tidsriktig nyinnspilt bluegrass og old timey-musikk vekslet med country blues og gospel - bundet sammen i et eneste makeløst tidsbilde. Nylig kom musikken til «Cold Mountain», som på samme måte tok for seg den gamle roots-historien.

MARTIN LUTHER OPPFORDRET

i sin tid protestantiske trosfeller til å skrive salmer fordi han ikke ville at djevelen skulle ha den beste musikken. De protestantiske sektene som har preget den amerikanske samfunnsutviklingen tok Luther på ordet, og spredte evangeliet med sangens hjelp fra kyst til kyst og kristnet den afroamerikanske slavebefolkningen i sør.

Etter slaveriets opphevelse i 1863 fikk mange av de bibelske uttrykkene i sangene en undertekst om de svartes livssituasjon som annenrangs mennesker.

Oppstandelse og evig liv som belønning for å avstå fra materielle goder og kjødets fristelser, ble fremmet mest i The Church of God In Christ - som sprang ut av pinsebevegelsens ekstatiske vekkelsesmøter i Los Angeles i 1906. Ved siden av baptistene er det The Church of God In Christ som har betydd mest for utviklingen av gospel, og dermed også soul, som sprang direkte ut av denne musikken på 1950-tallet med Ray Charles' «I Got A Woman».

Det var da Chicago-bluesens eminense Big Bill Broonzy gryntet misbilligende at han synger både «sanctified» og «devil's music». Ray Charles brukte verdslige tekster i gospelarrangementer.

MEN «GOODBYE, BABYLON»

dokumenterer at gospel har solgt som populærmusikk så lenge plateindustrien har eksistert i USA, og at det ikke har vært vanntette skott mellom religiøs og verdslig musikk, verken blant publikum eller utøvere - like lite som det har vært vanntette skott mellom svart og hvit kultur i sørstatene i alle de åra raseskillepolitikken ble praktisert. Bluegrass påvirket blues og gospel, jugband påvirket jazzband som igjen påvirket de blinde gateevangelistene.

Både i svart og hvit gospel fins mange kvinnelige artister. En av dem er den blinde pianisten og sangeren Juanita Arizona Dranes, som har flere innspillinger på samlingen. Hennes dundrende pianoinstrumental anno 1926 med den dramatiske tittelen «Crucifixion» er et forvarsel om hva rockhelten Jerry Lee Lewis, «The Killer», skulle gjøre med et piano.

Blueshymnen «You Got To Move», som The Rolling Stones kopierte etter Mississippi-gitaristen Fred McDowell, hadde et besettende up-tempo arrangement da den ble gjort i 1946 av den kvinnelige duoen Two Gospel Keys med gitar og tamburin.

Janis Joplin kunne soul, og hun hadde folkemusikalsk bluesbakgrunn for old timey gospel. I 1967 sang hun «Down On Me» sammen med Big Brother & The Holding Company. Den rå og løstsvingende originalversjonen til Eddie Head & His Family fra 1930 må ha vært en ønskedrøm av en utfordring for Janis Joplin, forsterket av en tekst hun kunne identifisere seg med:

«Down on me, down on me

seem like everybody in the whole round

world is down on me...

(...) I ain't been to heaven but I been told

Streets are silver and the gates are gold

Got nowhere to lie my head.

Down on me»

PARANOIA OG UTRYGGHET

ble også uttrykt av gatesangeren og gitarevangelisten Reverend Edward W. Clayborn, som hadde en hit i 1926 med «Your Enemies Cannot Harm You (But Watch Your Close Friend)». Den svarte sangeren identifiserer seg med Jesus, som ble forrådt av Judas for sølvpenger. Dette er en sang musikkhistorikere mener er en tematisk foregripelse av the O'Jays' soulklassiker fra 70-tallet, «The Back Stabbers».

På «Goodbye, Babylon» kryr det av flotte innspillinger av store navn: Louvin Brothers, Stanley Brothers, Monroe Brothers (med Bill Monroe), Flatt & Scruggs, Hank Williams («I Got a New Body», ikke «I Saw the Light»), Rosetta Tharpe, The Golden Gate Quartet, Mahalia Jackson, Skip James, Blind Willie Johnson og Uncle Dave Macon.

Men alle de obskure artistene er minst like interessante. De store forskjellene i stil og framføring og bruk av hjemmelagde instrumenter, av klapperytmer og call-response vitner om en kunstnerisk skaperkraft.

Ta bare klagesangen «No More, My Lord» fra Wallace Simpson og hans angrende medfanger i Parchman Farm i 1947, innspilt av Alan Lomax. Rytmen markeres med lenkegjengens økser som kløyver ved.

FINALEN PÅ

«Goodbye, Babylon» er cd nummer seks, som består utelukkende av prekener, overveiende ved svarte predikanter. Prekener over skriftens ord ble utgitt i store mengder på 78-plater før det ble vanlig med radiosendte gudstjenester. Den mestselgende på 78 var Reverend J.M. Gates.

Disse svovelpreknene er så rytmiske og innspilt med naturlig ambience, og ofte med kirkemedlemmer som svarer, at dette er prototypen på rapp.

Favoritten må bli Reverend A.W. Nix, som i 1927 refser alle syndere i «Black Diamond Express To Hell. Part 1 & 2». Han utlegger evangelisten Matteus som sier at «høy er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen». Pastor Nix skildrer toget til helvete som den svarte diamantekspressen. «Sin is the engineer, pleasure is the headlight, the Devil is the conductor». Pastor Nix beskriver alle tenkelige syndere og hvordan de venter på hver sin perrong, omtrent som Dantes parkering av syndere i Helvetes sirkler. Det er neppe tilfeldig at han beskriver synden som om han selv skulle vært en forførerisk djevel. Han er selv en angrende synder.

Prosjektlederen for «Goodbye, Babylon», Steven Lance Ledbetter, og hans team, har med sin innsats for gospeldokumentasjonen fullført det som ble påbegynt med «The Harry Smith Anthology Of American Folk Music» (1952) og som ble nyutgitt på cd i 1997. Sirkelen er sluttet.

FARVEL, BABYLON: Denne boksen med seks tematisk redigerte cd-er gjør et dypdykk inn i den amerikanske gospeltradisjonen. Boksen er av heltre og kunne vært brukt til å oppbevare sigarer eller samle inn kollekt. CD-heftet er formet som ei bønnebok. Boksen innholder dessuten bomull fra Mississippi.
GOSPELDRONNING: Mahalia Jackson