SYMBOLSK SEIER:  KrF-leder Knut Arild Hareide med partifellene Dagrun Eriksen og Hans Olav Syversen fikk gjennomslag i samarbeidsforhandlingene med Solberg-regjeringen om å få K'en tilbake i religionsundervisningen. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
SYMBOLSK SEIER: KrF-leder Knut Arild Hareide med partifellene Dagrun Eriksen og Hans Olav Syversen fikk gjennomslag i samarbeidsforhandlingene med Solberg-regjeringen om å få K'en tilbake i religionsundervisningen. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

En bokstav til besvær

KrFs seier i kampen om KRLE er ikke en seier hvis det undergraver tilliten til religionsfaget.

Kommentar

Noen ganger er ikke en seier en seier. KrF opptrer som om de har vunnet når de får gjennom at RLE faget skal skifte navn til KRLE, og altså få en K for kristendom inn i tillegg til «religion, livssyn og etikk». Samtidig bestemmes det at kristendomsundervisningen skal utgjøre «omtrent halvparten» av faget, en pragmatisering av avtalens opprinnelige krav om «minst 55 prosent». Så spørs det likevel hva de vinner ved å kjempe for en omstridt endring som kan gjøre faget de ivrer for, til noe færre føler seg hjemme i. Det ligger en symbolsk ladning i K-en som det er vanskelig å forestille seg kan være så viktig for KrF, men som vil skape skepsis og skyve de som ikke bekjenner seg til den kristne troen, på avstand.

I det moderne Norge, der det er flust med religioner og livssyn, er det om å gjøre å ha åpne og nøytrale arenaer for undervisning og diskusjon. Innføringen i hva religionene er og står for, kan ikke overlates til trossamfunnene. Men samtidig som religionsundervisning er blitt viktigere, er det også blitt mer imperativt at den ikke framstår som forkynnende. Én liten bokstav, en kantete K, kan pirke borti tilliten til forsikringene om at skolen er nøytral, og ikke regner én tro som riktigere enn andre. Kristne organisasjoner er blant dem som har advart mot endringen, fordi det kan få en polariserende debatt som følge. Mange lærerstudenter sier de nå vil bli mindre motiverte for å velge religion som undervisningsfag. Flere foreldre truer med å trekke barna sine ut av undervisningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen av reaksjonene virker i overkant ømskinnede. Når det fastsettes at halvparten av undervisningstida i religionsfaget skal vies kristendommen, er det ikke bare en ekstra dose proteinpulver til kristendommen, på bekostning av de andre pensumreligionene.

Da Stortinget vedtok en kristendomsandel på 55 prosent, en binding som ble opphevet under de rødgrønne, var det etter undersøkelser som viste at lærerne vektet de forskjellige trosretningene svært ulikt.

I enkelte kriker av landet kunne religionsfaget bestå av åtti prosent kristendom, i andre kroker utgjorde statsreligionen knapt en tredjedel av undervisningsstoffet. Det er hensiktsmessig å koordinere for å unngå slike skjevheter. Det er også naturlig at kristendommen vies størst plass i den norske skolen sammenliknet med de andre verdensreligionene.

Norsk historie og samfunn er sterkt preget av kirken og kristendommen. Bøkene på biblioteket og maleriene i museene er fulle av motiver fra bibelen og kirkehistorien.

For den som skal vokse opp og leve og virke i et vesteuropeisk land, uavhengig av bakgrunn og personlig tro, vil kjennskap til den religionen som har vært og ennå er den dominerende, kunne hjelpe godt til med navigasjonen.

Human-Etisk Forbund, som har slåss innbitt mot de foreslåtte endringene, gjennomførte nylig en undersøkelse der mellom hver fjerde og hver femte av de spurte svarer at de ville ønske å frita barnet sitt for religionsundervisning dersom navnet og innholdet i faget får den foreslåtte nye definisjonen.

Det høres ut som en overilt reaksjon som de det er snakk om, bør revurdere - fordi den nye tallfestingen i mange tilfeller ikke vil føre til noen praktisk endring av innholdet i faget, og fordi de gjør barna sine en bjørnetjeneste ved å ta dem ut av et viktig fora der de kan bli kjent med forskjellige religioners skikker og tankegang.

Religion er tydeligere til stede i samfunnsdebatten og nyhetsbildet enn for få år siden, og følgene av det kan være frykt og fordommer og en følelse av at det er en iboende fremmedhet over dem som tror annerledes enn en selv.

Da er det kanskje bedre å følge med på hva barna lærer og snakke med dem om dét, og være kritisk hvis undervisningen får trekk av frelsesseminar, enn å melde seg ut.

Men antallet kritiske respondenter er høyt og må tas alvorlig. Antallet kritiske høringsuttalelser likeså. Det sier noe om at fordelingen innad i religionsfaget ville fortjent enn bredere debatt og vurdering enn hva den kunne få i de friksjonsfylte forhandlingene regjeringspartiene imellom. Den bør ikke dikteres av ett parti. KrF har viktigere ofre å kjempe for enn K-en sin, den som skaper mer avstand enn nærhet, mer mistenksomhet enn velvilje. Og regjeringen kan gjøre sitt for den religiøse forsoningens skyld ved å la den fare.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook