En bombe under loven

Det er å håpe at Stortinget holder «tunga beint i munnen» når operasaken snart kommer til behandling. Det dreier seg om tre debatter samtidig.

1. Lokalisering - Folketeatret, Bjørvika eller Vestbanen? 2. Krever lokalisering på Vestbanen at fredet bygning rives? 3. Dersom fredet bygning skal rives, hvordan gjøres slikt vedtak?

Jeg konsentrerer meg her om pkt. 3, fordi Stortinget i stortingsprop. 37/98 innbys til et vedtak som etter mitt skjønn kan gi meget store konsekvenser for kulturminnevernet. I sin dobbeltrolle som tiltakshaver for operabygning, og grunneier for Vestbanetomten, innbyr Regjeringen Stortinget til å vedta - uten vurdering av presedens - nærmest i bisetning å legitimere at en fredning etter kulturminneloven oppheves med følgende formulering: «I utlysningen av arkitektkonkurransen må man derfor åpne for løsninger som bare omfatter den fredede hovedstasjonsbygningen, det vil si å se bort fra lokalstasjonsbygningen.» Dersom Stortinget vedtar dette, kan enhver eier av fredet bygning påberope seg betydelig presedens for at eiers interesse går foran kulturminneloven og dens intensjon. Det vil i så fall underminere kulturminnevernet med betydelig sprengkraft.

Kulturminneloven har ingen bestemmelser om heving av fredningsvedtak. Den sier bare at «Departementet kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra vedtak om fredning og fredningsbestemmelser for tiltak som ikke medfører vesentlige inngrep i det fredete kulturminnet (min utheving). Denne myndighet er delegert til fylkeskommunene, mens myndigheten til å fatte fredningsvedtak er delegert til Riksantikvaren. Selv Riksantikvaren og departementet har derfor ikke adgang etter kulturminneloven til å vedta riving av et fredet kulturminne - som jo er et vesentlig inngrep! I innbydelsen til operavedtaket ligger det imidlertid implisitt at den reelle avgjørelse om å vedta riving av lokalstasjonsbygningen delegeres til arkitektkonkurransen: Kulturdepartementet som oppdragsgiver ved Statsbygg eller konkurransens jury?

God forvaltningsskikk er imidlertid - når loven selv ikke gir eksplisitte regler - at den som har fattet et vedtak, kan oppheve det. Forvaltningsloven '35 regulerer dette. Vedtak kan oppheves dersom det ikke er til skade for den vedtaket er rettet mot. Fredningsvedtaket for Vestbanen ivaretar offentlighetens interesser; det er offentligheten som er den eventuelt skadelidende part om vedtaket oppheves.

Oppheving helt eller delvis av frednings- og vernevedtak ut fra tungtveiende samfunnshensyn er ellers kjent fra naturvernområdet. For eksempel i saker om lagring av atomavfall. De tungtveiende samfunnsmessige hensyn som begrunner hel eller delvis oppheving av verne- og fredningsvedtak i disse sakene er imidlertid aktualisert og vurdert etter at vedtak om vern/fredning er fattet.

Riksantikvarens ferske, bare 3,5 år gamle fredningsvedtak for Vestbanen, stadfestet av Miljøverndepartementet, ble imidlertid i høy grad fattet under hensyn til offentlige interesser - også muligheten for å bygge opera. Fredningssaken ble gjennomført for at rammene for en eventuell bygging av opera på Vestbanen skulle være klare. Spørsmålet om lokalisering av ny opera var derfor nøye vurdert og lå inne som premiss da fredningsvedtaket ble fattet: De aktuelle samfunnshensynene i forbindelse med spørsmålet om opera-lokalisering ble med andre ord grundig vurdert og ivaretatt. Blant annet sluttet Riksantikvaren seg i fredningsvedtaket klart til Oslo kommunes (dvs. planmyndighetens) oppfatning, ved at ilgodsbygningen ikke ble fredet - nettopp av hensyn til byggemulighetene for opera.

Rette myndighet til eventuelt å oppheve fredningsvedtaket, skulle i utgangspunktet være Riksantikvaren. Imidlertid ble Riksantikvarens vedtak i sin tid påklaget av Den Norske Opera, og det endelige vedtak om fredning ble derfor gjort av Miljøverndepartementet. Nå risikerer det samme departement å måtte endre denne stadfestingen uten at det er kommet til vesentlige nye opplysninger, eller at man ved fredningen overså tungtveiende samfunnsmessige hensyn. Tvert om: Det kan gis ytterligere kulturminnefaglige argumenter som ikke ble brukt i begrunnelsen av vedtaket i 1994 - og proposisjonen viser sågar at det er plass til å bygge 2 operaer og vel så det på Vestbanen - uten riving!

Stortinget har sannsynligvis full rett til å overprøve både Riksantikvarens og Miljøverndepartementets vedtak. Like viktig er det å skape ryddige forhold omkring det lovhjemlete kulturminnevernet. Kan da det reelle ansvar for eventuell riving av lokalstasjonsbygningen skyves over på den jury som skal ta stilling til arkitektkonkurransen?

Derfor ber jeg Stortinget spørre seg selv om det har fått tilstrekkelig opplysning om konsekvensene av å heve fredningen - både som generell presedens og for det aktuelle tilfellet Vestbanen. Finner man det f.eks. forsvarlig å definere størst mulig arkitektonisk eksponering av operaen mot Rådhusplassen som et tungtveiende samfunnsmessig hensyn?

La meg i denne sammenheng benytte anledningen til å påpeke at riving av lokalstasjonsbygningen gir operaen omtrent 50 % større fasadelengde (drøyt 90m, Vestbanens hovedbygning ikke medregnet) - enn Rådhuset. Med lokalstasjonsbygningen får operaen 50- 54m mulig ny fasadelengde mot de drøye 60m til Rådhuset, som jo ikke er noen liten bygning. Til ytterligere sammenligning: Nationaltheatrets hovedinngangsfasade er ca. 38,5m bred.

For fylkenes forvaltning av kulturminneloven med delegert myndighet - som Byantikvaren i Oslo - er Stortingets beslutninger i denne sammenheng meget vesentlige. Det dreier seg om kulturminnevernet skal stå til troendes eller ei, om forutsigbarhet etter fredningsvedtak. Interessen for å kjempe kulturminnevernets sak blir neppe stimulert om Stortinget lar Regjeringen med enkle pennestrøk slå strek over nasjonale verneverdier som statlig fredning representerer, og som vi daglig går i bresjen for. Og: Hvor sterkt lojaliteten til vernearbeidet hos eiere av fredete bygninger blir redusert, kan vi bare ane. At det kommer et «ras» av søknader om frigiving av fredning fra fylker, kommuner, grunneiere og eiendomsutviklere kan vi være aldeles sikre på! Og må det være tillatt å spørre: Er det denne type nye oppgaver Stortinget vil kulturminneforvaltningen skal møte det 21. århundre med? I så fall er det sannsynlig at en rekke stillinger i kulturminnevernet blir forlatt.