En boms i hagen

LONDON (Dagbladet): På slutten av 60-tallet slo en gammel dame seg ned i Camden i London. Som bolig brukte hun bilen sin, og tomta hun skaffet seg var en hageflekk tilhørende en forfatter.

  • Forholdet mellom den eldre kvinnen i Bedforden og den yngre forfatteren ved navn Alan Bennett skulle utvikle seg til å bli et spesielt vennskap. Nå har forfatteren tatt historien fram og laget et teaterstykke av forholdet som preget bortimot tjue år av livet hans.

Som den eldre kvinnen Miss Shepard møter vi den prisbelønte karakterskuespilleren Maggie Smith. Hun spiller rollen så det gnistrer fra scenen på Queens-teatret i Londons West End. En skildring av et individ med en blanding av sart og herdet hud, som kanskje bare en dypt religiøs bilboer med en fortid som eminent pianist og ambulansesjåfør under krigen kan ha.

  • Denne merkelige historien om den eldre kvinnen og den yngre forfatteren utviklet seg gjennom bortimot to desennier. Kvinnen som boms er en virkelighet de færreste har mot til å gå inn i. Bennett har skildret en verdig dame og hennes kamp mot nåtidas byråkrati og fortidas minner. Spekulasjonene om hva som egentlig var hennes bakgrunn gikk høyt i nabolaget da hun faktisk bodde i Camden. Teaterstykket gir en historie, men ingen fasit. I møte med kirkens strenge menn måtte pianistinnen vike fra sitt talent da hun skyldtynget erkjente at hun nok var flinkere til å spille enn til å be. Hun forteller at hun var ambulansesjåfør under andre verdenskrig. Siden bruker hun trafikkreglene som sine lover, og dirigerer livet etter en enkel og særegen logikk.
  • Selvsagt har det vært skriverier i avisene etter premieren i november. Gamle naboer som krever sannheten på bordet. Hvilken sannhet? Bennett har, siden naboskapet fant sted, blitt en av Storbritannias betydelige dramaskrivere. Han har skrevet stykker for scene og fjernsyn, og mange store skuespillere har framført hans monologer. Kravet om sannhet blir i hvert fall uvesentlig for den som går og ser stykket. Fordi det er drama og kunst. Om kilden ligger i virkeligheten, minner det oss bare om at livet heldigvis også byr på et fantastisk persongalleri. Som vi kanskje ikke tar oss tid til å lytte til før de inspirerer en sceneforfatter. For hvem snakker vel med bomsen på gata?