DE VIL HJEM:  De vil ikke inn i nabolaget ditt, Carl. De vil hjem. Hjem til olivenlundene. Hjem til lekeplassene, til arbeidet sitt, til de gode naboene som alltid inviterte hverandre på eplevin eller hjemmelaget mat. Men de kan ikke. Ikke nå. Hjemmene er der ikke lenger, skriver regissør Geir Kvalheim. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
DE VIL HJEM: De vil ikke inn i nabolaget ditt, Carl. De vil hjem. Hjem til olivenlundene. Hjem til lekeplassene, til arbeidet sitt, til de gode naboene som alltid inviterte hverandre på eplevin eller hjemmelaget mat. Men de kan ikke. Ikke nå. Hjemmene er der ikke lenger, skriver regissør Geir Kvalheim. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

En bønn til Carl

Verden brenner nok en gang. En gang gjaldt det oss, nå gjelder det dem.

Meninger

Hei Carl Ivar.

Jeg har lest innlegget ditt. Jeg leste at du var kritisk til mennesker som gjør sitt ytterste for å hjelpe de desperate barnefamiliene som nå flykter gjennom Europa. Jeg ble så glad da jeg leste at du etterlyste flere mennesker som ville ta imot flyktninger i sine private hjem, for som politiker forstår du eksempelets makt - og da regner vi alle med at du er blant de første til å åpne både hjem og hjerte. Du skrev at faren til det druknede guttebarnet i strandkanten egentlig bare ville ha nye tenner i Sverige, og at naive sosialister vil bedras. Jeg er sosialist, Carl - men jeg er ikke naiv. Jeg vil ikke bedras heller, hverken av din simple retorikk eller av hatefulle menneskers smålighet.

Jeg har møtt tusener av de flyktningene du snakker om, stuet sammen på en jernbanestasjon her i Budapest. Jeg har snakket med hundrevis av dem i løpet av de siste dagene, og nå vet jeg hvor de vil. De vil ikke inn i nabolaget ditt, Carl. De vil hjem. Hjem til olivenlundene. Hjem til lekeplassene, til arbeidet sitt, til de gode naboene som alltid inviterte hverandre på eplevin eller hjemmelaget mat. Men de kan ikke. Ikke nå. Hjemmene er der ikke lenger. Lekeplassene er utbombede ruiner. Naboene er drept eller på flukt. Arbeidsplassene finnes ikke mer. De går barføtte gjennom Europa med spedbarn på armen, utsultede og uten håp. Jeg gikk gjennom folkemengden med ryggsekken min full av mat og klær til barnefamiliene, og jeg så en gammel mann reise seg fra teppet han satt på for å komme meg i møte. Han hadde ingenting annet på teppet sitt enn en pose med mandler han hadde fått, men han kom smilende bort til meg, holdt min hånd i sin og ville gi meg halvparten av dem. Jeg møtte to år gamle Amed, som ga meg så mange klemmer og så mange smil at de kunne romme hele menneskeheten. Jeg vet ikke hvor han er nå. Men i natt skal han sove på håndkleet sitt igjen, på et lite stykke asfalt i Europa, dypt inne i pappas armkrok. Blant de mange tusener i Budapest fantes kanskje en lykkejeger eller to, kanskje en ekstrem islamist også. Du vet, de du bruker som unnskyldning for å skape frykt så du kan fiske et par ekstra stemmer nå i valgkampen. Men alle de andre var utsultede barnefamilier, Carl.   

Du er en dreven politiker. Du vet at du får mange mennesker til å lytte til deg. Men hva bruker du makten din til? Du påstår at partiet du tilhører er for folk flest. Men folk flest er ikke som deg. Heldigvis. Folk flest er varmhjertede og gode. De mobiliserer kraftig nå, for å hjelpe sine medmennesker, mens du griper til pennen for å kritisere hjertelaget deres. Jeg skulle ønske du ville hjelpe du også, Carl - for disse flyktningene ville ha hjulpet deg. Jeg skulle ønske du kunne oppleve solidariteten blant dem. Godheten de viste alle andre. Omsorgen som sprang ut av alt de foretok seg, selv om de selv er i den dypeste nød. Jeg skulle ønske at du brukte din påvirkningskraft som menneske og politiker til å hjelpe disse barna, for de trenger deg virkelig nå. Nærområdene er nær et sammenbrudd, 16 millioner mennesker er stuet sammen i flyktningleire. Noen av dem må hjelpes ut av disse områdene, så ikke alt kollapser. Mange av dem må få komme hit, helst så mange som mulig, så fort som mulig.  

Jeg vet at du er opptatt av tall, Carl. Alle politikere er det. Har du noengang regnet på hvor mange ekstra milliarder Norge har tjent på olje og gass de siste årene fordi konfliktene i midtøsten har drevet oljeprisene i været? Har du regnet på hvor ufattelig mye ekstra penger vi har nå, fordi landene disse barnefamiliene måtte flykte fra, har brutt sammen i borgerkrig? Vi er krigsprofitører, Carl. Penger du vil vi skal beholde for oss selv mens titusener av barn sover på asfalt.   

Du er motstander av ekstreme islamister du, Carl. Det er jeg også. Derfor vil jeg ikke at de skal vinne. Hvis frykten for ekstremistene gjør at vi slutter å være medmennesker, enten det er norske Anders Behring Breivik eller irakiske IS-krigere, har de vunnet. Hvis de skremmer oss fra å være aktive garantister for et varmt og inkluderende samfunn, har de seiret over oss. Jeg vil ikke det. Jeg vil hjelpe. Ikke med naivitet, men med humanitet. For det er det som definerer oss som mennesker.

Vi mennesker har alltid hatt behov for prinsipper. Nå har prinsippene behov for oss. De er satt på en knallhard prøve. Verden brenner nok en gang. Sist gjaldt det oss. Nå gjelder det dem. Det vi gjør nå, avgjør ikke bare deres fremtid, men vår. I urolige tider trenger vi sterke ledere med varme hjerter.

Derfor har jeg en bønn til deg, Carl: Ikke bruk din makt og din stemme til å trykke barna enda lenger ned, de har det så ubeskrivelig vondt fra før. Hvis du ikke kan bidra med godhet, bidra i det minste med stillhet. Verden trenger ikke mer egoisme nå. Den trenger håp.