«En borger hevet over mistanke»?

I KJØLVANNET av Hans Petter Sjølis bok «Mao, min Mao» dukker det opp så mangt. En av de som er misfornøyd med den gamle AKP(m-l)-ledelsens «dementier» av Sjølis påstander, er litteraturforsker Jon Rognlien (Dagbladet 15. september). Hans misnøye retter seg også mot min måte å besvare Sjølis påstand om at AKP(m-l) drev «storstilt overvåking og registrering av NKP-medlemmer, av nynazistmiljøet og politiet» mot slutten av 70-tallet.

JEG OVERLATER til leserne å vurdere om jeg har søkt tilflukt i dementienes verden. I diverse medier har jeg svart på denne påstanden slik:Å hevde at vi drev «storstilt overvåking» er helt feilaktig. Alle som kjenner til den slags virksomhet, vet at den krever svært mye tid og ressurser. Det betyr blant annet å spane og å tappe telefonen døgnet rundt. Dette krever så mye teknologi, tid og personell at ikke hvem som kan sette i verk noe slikt.Vi jobbet mye med å skaffe oss oversikt over hva nazistene drev med. Ut fra behovet for enkel nødverge synes jeg dette var riktig og nødvendig. Det var heller ikke unaturlig at vi holdt vi et øye med politiet. Men viktigere enn det; vi organiserte noen få politibetjenter i partiet.Videre er jeg helt sikker på at vi ikke drev «storstilt overvåking» av NKP-medlemmer på slutten av 70-tallet. Allerede da var NKP svakt og uinteressant. Dersom vi likevel holdt et øye med enkelte medlemmer for å se om noen av dem kunne være potensielle Sovjet-spioner, må dette i så fall skrives på overdreven krigsfrykt og dårskapens konto. Om det skjedde? Svaret er ikke opplagt. Derfor ønsker jeg å avklare dette spørsmålet, inkludert hvilke former en slik aktivitet i så fall tok, hvor omfattende den var, osv. Finner jeg et svar som jeg er sikker på er riktig, ser jeg ingen grunn til ikke å fortelle det videre - uansett hva svaret inneholder. Dette er bakgrunnen for at jeg til Dagbladet (20. august) sa: «Jeg har et så avslappet forhold til så vel nåtid som fortid at om jeg hadde visst noe, så hadde jeg sagt det.» Rognlien kaller dette «en underlig posisjonering». For «Sjue prøver jo å si at han er hevet over all partiskhet, så hvis han sier noe om noe, er det slik. En borger hevet over mistanke. Vi får håpe han lærer journaliststudentene å stille seg kritisk til slik posisjonering hos kilder!»

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN HVA ER nå dette for slags påstand? En ting er å fortolke, noe annet er å fordreie grovt. Forskere bør holde seg for gode til å bedrive den slags. Min «posisjon» er enkel: Jeg hever meg slett ikke over all partiskhet. Jeg har, som alle andre, mine spesielle behov og meninger. Derimot stiller jeg visse krav til hva det betyr å vite. Meninger, påstander, halvkvedede viser og insinuasjoner tilhører ikke kategorien sikker kunnskap. Dokumentert viten om en konkret sak forutsetter vanligvis grundig kildearbeid - inkludert grundig kildekritikk. Den slags tar tid. Dersom det så kommer en forsker eller en journalist som sier «hopp!» til meg, så gjør jeg ikke det dersom jeg ikke er klar for spranget. Først når jeg er sikker i min sak, kan jeg fortelle hva jeg vet. Hva jeg ellers måtte ha å si, vil i så fall bare måtte regnes som meningsytringer og synsing. Hva jeg lærer journaliststudentene? Blant annet at kildearbeid og kildekritikk skal være grundig, at de aldri skal ta «snarveier» for å finne makelige løsninger på vanskelige problemer, at kildearbeid ofte tar mye tid, og at kilders motiver ofte kan være vanskelige å forstå. Dette betyr at utsagn fra kilder svært ofte bare er et utgangspunkt for videre undersøkelser. Men det betyr også at journalister, som forskere, skal holde seg for gode til å fordreie hva kilder faktisk sier.