FØRSTEDAME: Kaci Kullmann Five satte pris på å møte en annen barrierebryter, USAs President Barack Obama, under tildelingen av Nobels fredspris i 2009. Hun ble senere leder for komiteen. Foto:  Eirik Helland Urke / Daglbadet
FØRSTEDAME: Kaci Kullmann Five satte pris på å møte en annen barrierebryter, USAs President Barack Obama, under tildelingen av Nobels fredspris i 2009. Hun ble senere leder for komiteen. Foto: Eirik Helland Urke / DaglbadetVis mer

Kaci Kullmann Five er død

En borgerlig barrikadestormer

«Vi sto på barrikadene og kjempet for de samme tingene og mot de samme kreftene.»

Meninger

Kaci Kullmann Five var ikke vanskelig å be da jeg spurte om et intervju til en bok om likestilling for noen år siden. Det var lenge siden hun hadde forlatt politikken, men likestilling var en rød tråd videre i karrieren og det ene politikkområdet hun fortsatt tillot seg å kommentere.

Da avslørte hun ofte raskt at hennes erfaring hadde gitt henne en både mer realistisk og pragmatisk holdning enn yngre Høyre-kvinner som sverget til valgfrihet for enhver pris.

Hun var kritisk til kontantstøtte og positiv til den omstridte kjønnskvoteringen i ASA-styrer - etter mange runder med seg selv, som hun sa: «Det avgjørende for meg var at næringslivet ikke fikset dette selv, tross de beste intensjoner.»

Det var vel et kjennetegn ved hennes tilnærming til politikken; praktisk, kunnskapsbasert og no-nonsense.

Men nå skulle vi snakke om gamle dager. Om 1970- og 80-tallet, om abortkamp, krisesentre, barnehager og foreldrepermisjon; en revolusjon venstresida og statsfeministene i Ap gjerne har tatt og blitt gitt det meste av æren for. Det var ikke lett å komme ut av Gros skygge når historien skulle skrives.

Kaci hadde ikke noe imot litt historieskriving, for ikke å si rettskriving. For en som hele livet førte nøye, sirlige referater i notatbøker, var fakta ikke noe man tok lett på. Ikke var det hennes stil å fremheve seg selv. I rask rekkefølge ramset hun opp partifeller som hadde gått foran i likestillingsarbeidet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hun var selv helt sentral, som Unge Høyre-leder og Erling Norviks lysende protegé, på Stortinget og siden som Høyres første kvinnelige leder. Både som et forbilde for yngre kvinner, slik Erna Solberg husker, og som en skarp og viljesterk politiker.

Hennes viktige påminnelse var at dette hadde vært et tverrpolitisk prosjekt. Det var nettopp det som gjorde at man lyktes i likestillingskampen. I rekordfart, vil mange si. 40 år seinere tar vi disse rettighetene for gitt.

«Kvinner i alle partier sto sammen, fordi det var et nytt politikkområde som menn ikke hadde grepet fatt i. Vi sto på barrikadene og kjempet for de samme tingene og mot de samme kreftene,» fortalte hun.

Mannsdominansen var overveldende rundt om i kommunestyrer og lokallag: «Gjerne eldre menn som ikke så poenget og hadde hjemmeværende koner.»

Kaci fortalte at det ikke var sjelden kvinnelige politikere himlet med øynene til hverandre på tvers av partigrenser, eller blåste ut til hverandre i pauser. Ingen hadde ennå funnet opp begrepet «mansplaining», kanskje fordi en slik hersketeknikk var normalen, ikke en lattervekkende overlevning.

Du skulle uansett stå opp tidlig og ha gjort leksene dine, hvis du møtte Kaci i debatt. Eller i styremøter i seinere år, har mange erfart.

Det er nesten vanskelig i dag å fatte hvor radikalt det var å kjempe for barnehageplasser, for ikke å snakke om selvbestemt abort, og hvor få som ledet an i kampen mot konservative gubber av begge kjønn. I pressen var det heller ikke mange kvinner, og førstedamer som Kaci måtte tåle spørsmål og omtale ingen menn fikk. Hun gjorde valg utallige fedre hadde gjort før henne, men måtte svare for dem som mor med de stramme forventningene som fulgte den rollen.

Det offentlige bildet av Kaci var gjerne også litt stramt og tekkelig, understreket av den berømte hårspennen og adresse Bærum. Men fasaden skjulte en borgerlig barrikadestormer som yngre kvinner skylder en stor takk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook