En bra tittel

Ålreit kanadisk indie.

CD: Islands kan titler. Både episke, bibelske titler (sammen med bandnavnet dannes albumtittelen «Islands Return To The Sea») og populærkulturelle ordspill (årets låttittel er uten tvil «Don\'t Call Me Whitney, Bobby» , som både refererer til en Sly Stone-låt og (selvfølgelig) er lagt i munnen til Whitney Houston.

Litt feil trår de bare i sjangeren «ordspill basert på lyd», med låttittelen «Where There\'s A Will, There\'s a Whalebone».

Unicorns

«Return To The Sea» er Islands debut. Gruppa består av J\'aime og Nick Diamonds, to av medlemmene fra The Unicorns (sannsynligvis de samme to som sto for titlene der i gården, i og med at de blant annet ga ut albumet «Who Will Cut Our Hair When We\'re Gone?»).

Og bak titlene, spør du? Vel, i sann modernistisk ånd, faktisk, er det ikke noe direkte samsvar mellom låttitlene og låtene selv. I Whitney-låta dukker riktig nok linja «I think I\'m through/listening to you» opp, men ellers handler den ikke eksplisitt om henne.

Leken indie

Bak titlene skjuler det seg åpen, leken indiepop, som henter elementer fra alt fra calypso (ganske vellykket) til hip hop («Whalebone»-låta har ikke bare en dårlig tittel, den har også ikkefungerende gjesting fra rapperne Busdriver og Subtitle).

Plata er godt sekvensert, det er et passe forhold mellom bredt instrumenterte niminutterslåter som bygger og bygger og tominutterslåter med kassegitar. For fans av smart nordamerikansk indie som Neutral Milk Hotel, men uten de store høydepunktene - bortsett fra titlene, da.