En bransje i vekst

IRAK: Iraks kidnappingsindustri er blitt verdens største.

BARE NOEN DAGER FØR Irak passerer nok en demokratisk milepæl, har kidnappingen av den britiske fredsaktivisten Norman Kember og den tyske arkeologen og sosialarbeideren Susanne Osthoff rippet opp i et gammelt sår. I den senere tid har opinionen i Vesten levd i den villfarelse at kidnappingsbølgen i Irak var i ferd med å gå over. I 2005 har det riktignok gått flere måneder uten at gisler er blitt vist fram for offentligheten og halshogd. Mens 41 personer fra vestlige land ble drept av kidnappere i 2004, er «bare» elleve blitt henrettet hittil i år. Men denne statistikken er misvisende, for ifølge et tidligere medlem av Baath-partiet «utgjør gisler fra vestlige land bare en liten del av denne handelen». Tallene gir ikke et realistisk bilde av situasjonen og forteller ikke om den reelle veksten i Iraks kidnappingsindustri, som er blitt den største i sitt slag i hele verden. På årsbasis blir mer enn 5000 personer tatt som gisler i Irak. Det er 2000 flere enn i Colombia, som inntil nylig var verdens ledende nasjon innenfor denne grufulle virksomheten.

HELT SIDEN Saddam Husseins fall har kidnappingsindustrien i Irak vært inne i en periode med solid vekst. På samme måte som i Colombia, blir mennesker daglig tatt til fange og holdt som gisler. Det er ikke terrorismen som fyrer opp under denne geskjeften, men de sentrale politiske myndighetenes mangel på kontroll. Og på samme måte som i Colombia, er det blitt en «hjemmeindustri» fordi både ofrene og gjerningsmennene er irakere. Mer enn 70 prosent av gislene er enten fra Irak eller fra nabolandene. Det dreier seg hovedsakelig om leger, ingeniører og forretningsfolk - mennesker som økonomisk sett er i stand til å innfri kravet om løsepenger. I den senere tid er barn fra rike familier blitt et mål for kidnapperne. Barna blir tatt til fange mens de er på skolen og holdes som gisler til familiene kjøper dem fri. De som ikke er så heldige å bli løslatt, blir henrettet eller solgt.Ifølge offisielle tall fra den irakiske regjeringen ble en av 5000 irakere kidnappet i 2004, og myndighetene regner med at statistikken for 2005 vil vise en økning i tallet på bortførte personer. Politistyrkene drukner praktisk talt i slike forsvinningssaker. I mange tilfeller blir det ikke engang innledet etterforskning.

VANLIGE KRIMINELLE - for det meste fanger som er sluppet ut av fengselet etter koalisjonsstyrkenes seier - utgjør den største gruppen innenfor kidnappingsindustrien. Også kriminelles familier og studentgjenger blir trukket inn i denne virksomheten, som gir muligheter for en usedvanlig stor fortjeneste, opplyser lederen for den irakiske anti-kidnappingsenheten. Ifølge en sjef innen politiet i Bagdad er motivet for bortføringene først og fremst penger. Når gisseltakerne påstår at deres ofre har forbindelser til vestlige firmaer, brukes beskyldningene utelukkende som pressmiddel for å få familiene til å utbetale løsepenger. Summene varierer fra helt nede i et par hundre dollar opp til en halv million.Kvinner blir tatt til fange av helt andre grunner: De selges som sexslaver til nabolandene. «Kvinner er en billig handelsvare,» sier Houzan Mahmoud i Organisasjonen for kvinners frihet i Irak (Owfi). Ifølge Owfi er prisen på en kvinne som ikke er jomfru, hundre dollar, mens en jomfru koster det dobbelte. Og en kvinne som selges som prostituert i hjemlandet, koster ikke mer enn 60 dollar, anslår det irakiske politiet. Mange ender opp med å tilby seksuelle tjenester i Jordan, hvor mer enn 60 prosent av de prostituerte er irakiske statsborgere.

MYNDIGHETENE I IRAK er overbevist om at opprørsgrupper som driver hellig krig, ikke finansieres gjennom kidnapping. Når terrorgrupper tar gisler, er det først og fremst for å piske opp stemningen i den vestlige opinionen, og ikke for å skaffe penger. Gislene blir bare løslatt hvis kidnappernes politiske krav blir innfridd. Det går altså et klart skille mellom kriminelle og terrorister som driver med kidnapping. I en erklæring til sine hellige krigere, mujahedin, forklarer Abu Musab al-Zarqawi den grunnleggende forskjellen på følgende måte: «Vi har bestemt oss for ikke å frigi disse vantro (gislene), selv om de betaler en sum løsepenger som tilsvarer deres kroppsvekt i gull. Vi inngår ikke kompromisser foran Gud og setter ikke fanger fri i bytte mot penger (...) Guds fiender skal vite at det ikke finns noen nåde for dem i våre hjerter, enten de blir satt fri eller de blir halshogd.» Jihadist-gruppene blir ikke en del av kidnappingsindustrien før de blir med på kommersialiseringen av gisler - det vil si hvis de selger gisler seg imellom, og betalingen skjer i form av penger, våpen eller ammunisjon. Rory Carroll, The Guardians korrespondent i Bagdad som ble kidnappet i oktober, var livredd for å bli solgt videre til al-Zarqawis gruppe. Dette er imidlertid ikke noe nytt fenomen. Under borgerkrigen i Libanon ble vestlige gisler kjøpt og solgt med jevne mellomrom. Hussein Kemal i det irakiske innenriksministeriet hevder at det eksisterer en forretningsforbindelse mellom irakiske terrorgrupper og det kriminelle miljøet. «Noen ganger betaler terroristene kriminelle bander for å ta bestemte personer til fange, andre ganger selger kriminelle grupper gislene til terrororganisasjoner,» forteller han.

AT JIHADIST-GRUPPER tar gisler, er et relativt nytt fenomen. Den form for krigføring var ukjent mens de hellige krigerne ennå kjempet mot Sovjetunionen. Gisseltaking som politisk pressmiddel oppsto i forbindelse med at jihadistene tok i bruk terrormetoder for å drive væpnet kamp. Et av de første eksemplene på dette, var kampene i Tsjetsjenia under ledelse av Ibn ul-Khattab. Men det mest dramatiske tilfellet var da elevene og lærerne på en hel skole i Beslan ble holdt som gisler sensommeren 2004.Ytterliggående islamske rettslærde har rettferdiggjort kidnappingen av personer fra vestlige land ved å utstede en rekke fatwaer, som blant annet henviser til halshogging av gisler. Al-Zarqawi viser sågar til Profeten, som ifølge enkelte religiøse tolkninger ga ordre om at fangene etter slaget ved Badr skulle henrettes. Alle væpnede grupper som har deltatt aktivt i det irakiske opprøret, har vært involvert i gisseltaking. De tyr til sine egne tolkninger av disse fatwaene for å legitimere utvelgelsen av gisler.

ANSAR AL-SUNNA, en organisasjon som ble grunnlagt i september 2003 og vokste fram av gruppene som tidligere hadde slått seg sammen og dannet Ansar al-Islam, tok tolv nepalere som gisler, drepte dem - og viste henrettelsene på internett. Den 19. mars i år hevdet en ny gruppe som kaller seg Den patriotiske bevegelsen for frigjøring av Mesopotamia, at den sto bak kidnappingen av to egyptiske ingeniører i Bagdad. Gruppen påsto at gislene «jobbet for og samarbeidet med Iraks illegitime regjering, som ikke representerer det irakiske folket men de amerikanske okkupasjonsstyrkene.» Erklæringen sluttet med en skremmende advarsel til verden: «Vi vil ikke vise barmhjertighet med noen som kommer til Irak, arabere eller ikke arabere, og som arbeider for okkupasjonsmakten eller den nye regjeringen.» Hva kidnapperne legger i denne setningen, er høyst sannsynlig avgjørende for den videre skjebnen til den britiske fredsaktivisten Norman Kember og den tyske sosialarbeideren Susanne Osthoff. Oversatt av Marit Jahreie