En brennende hjerne

I disse dager feires 100-årsjubileet for teatersjefen, instruktøren og skuespilleren Hans Jacob Nilsen, stridsmannen i norsk teater. Sidsel Marie Nilsens bok om faren vil engasjere langt flere enn teaterinteresserte. Her får vi nærbilder av både privatmennesket og den nyskapende scenekunstneren.

Sidsel Marie Nilsen:
«Helst mot urolig vær. Teatermannen Hans Jacob Nilsen».

Aschehoug, 352s., Kr 328.

Det er en viktig bok hun har skrevet. Det er en lærerik tankestrekker som trekker inn tida han virket i, miljøer både til høyre og venstre for selve scenen spiller hele tida inn, og menneskene han forholdt seg til, motstandere og venner, representerer alltid mer enn seg selv.

Med perspektivene på plass er «Helst mot urolig vær» blitt alt annet enn en nærsynt biografi, og så mye mer enn selvopptatt teaterhistorie.

Strid

Hans Jacob Nilsen var en stridens mann, alltid beredt til å kjempe for det han oppfattet som teatrets oppgave: «Først og fremst å være et fritt forum for tanken.» Konsekvensen av en slik programerklæring, som sterke og mektige krefter i norsk samfunnsliv med rette oppfattet som en krigserklæring, gjorde ham til en svært omstridt mann - ikke minst politisk, både før og etter krigen.

Den unge ingeniøren med sin høyborgerlige bakgrunn ble stemplet som en farlig provokatør med klare kommunistsympatier. En teatersjef i stadige konfrontasjoner med sitt styre, ikke minst med rederrepresentantene på Den Nationale Scene i Bergen i 30-åra. Personforfølges. Kr. lse, pipekonserter og politivakt på premieer var den dramatiske virkelighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Triumfer

Historien om Hans Jacob Nilsens mangfoldige liv og virke handler selvfølgelig også om hans personlige triumfer som scenekunstner i svære roller som «Hamlet» og «Peer Gynt», og som ukonvensjonell og banebrytende instruktør. Som rimelig er gir forfatteren god plass til hans sagnomsuste oppsetning av «Peer Gynt» på Det Norske Teatret i 1948, og hun vet hva hun skriver om. Her er en levende og direkte spennende skildring av hva som skjedde da Ibsen første gang ble oversatt til nynorsk, og teatersjefen oppførte «Peer Gynt» «slik det er tenkt - som satire, ikkje som nasjonalfestspel med «helten» Peer!».

Det å betegne selveste «Peer Gynt» som «eit diktarverk som har vori fuska med frå fyrste stund» og «eit falskt nasjonalsmykke», voldte ikke lite rabalder.

Men med ny musikk av Harald Sæverud ble oppsetningen en kunstnerisk seier for sjefen og teatret - og forfatteren. Pipekonserten kom tre dager etter premieren.

Turbulent

Hans Jacob Nilsen hadde vært pepet ut før, i Bergen etter vennen Nordahl Griegs «Men i morgen». «Da var det naziungdom som pep, men de var mer høflige. Det ventet til stykket var ferdigspilt,» lød teatersjefen kommentar til NTB.

Den turbulente bergenstida i midten av 30-åra da Nordahl Griegs «Vår ære og vår makt» ble kjempet fram på scenen tross kompakt motstand også fra teaterstyret, er et annet spennende hovedkapittel i boka. Det konkretiserer et prinsippspørsmål: Har en teatersjef full kunstnerisk frihet til å bestemme repertoaret? Og tror vi det er en selvfølge i dag, da styrerepresentantene oppnevnes av politiske myndigheter? Hvilken «ære» og «makt» representerer de?

Mellom kampkapitlene får vi glimt av privatpersonen Hans Jacob Nilsen som familiefar og ektefelle, som flyktning i Sverige og venn blant venner som Nordahl Grieg, Johan Borgen og svenskene Per Lindberg og Pär Lagerkvist, skrevet med øm forståelse og nøktern ærlighet.

Vekker

Hans Jacob Nilsen tapte sitt siste slag. Folketeatret ble aldri, tross enkelte sterke forestillinger, hans livs drøm: Et teater for hele folket. Kanskje kom det flere tiår for seint. I 1955 - etter bare tre slitsomme år - var det slutt. To år etter døde Hans Jacob Nilsen, han var ennå ikke fylt 60.

Boka om ham er ikke bare et minnesmerke over en stor teatermann og en brennende sjel, men en varig vekker for ettertida.