En brutal diagnose

Ingress

Meninger

Produktiviteten må opp, har vært mantraet i politikk og næringsliv de seinere åra. Oljealderen er på hell og norsk økonomi må forberede seg på en tøff omstilling. Det er regjeringens store prosjekt, og det meste av blå politikk forklares ut ifra et slik overordnet mål. Så hvor dårlig står det egentlig til? I går kom diagnosen som bestilt av den såkalte produktivitetskommisjonen, som er ledet av professor i samfunnsøkonom, Jørn Rattsø. Den var ikke oppløftende og en «second opinion» etterlyses allerede. Uten oljen er Norge en europeisk middelhavsfarer som lever over evne på skattebetalernes penger.

Den gode nyheten er at den norske modellen fungerer. Statsfinansene er sunne, trepartssamarbeidet sørger for lavt konfliktnivå og høy omstillingsevne. Nordmenn er gode på omstilling, takket være et velfungerende arbeidsmarked. Den dårlige nyheten er at nettopp noe av det som fungerer i dag, står i veien for produktivitetsvekst. Rattsø kunne underholde med kjente eksempler om kostnadsoverskridelser, særnorske distriktshensyn og arbeidstidsordninger som ikke treffer kundens behov, for eksempel at politiet har kontortid, mens kriminelle foretrekker å jobbe kveld og helger. Hans lakoniske forklaring: vi har hatt god råd.

Rattsøs enkle observasjon om at produktivitetsveksten er størst der det er størst konkurranse, er knapt ny, men en overforenkling i en økonomi med en dominerende offentlig sektor og stor andel tjenesteytende virksomhet. Den enkle økonomiske teorien er at lønnsvekst må henge sammen med produktivitetsvekst, men innenfor sektorer som helse og utdanning er det ingen slik klar sammenheng. Derfor er det tvilsomt å sammenlikne banknæringen med offentlige tjenester.

Rattsø peker på utfordringer vi kjenner og skisserer noen løsninger, de fleste politisk betente og mange urealistiske. Men kommisjonens diagnose vil være en sentral premissleverandør i norsk politikk i overskuelig framtid og bør derfor leses grundig og med åpenhet. Problemstillingene er reelle. Derfor er det lite hjelpsomt å avvise hele rapporten som et bestillingsverk. Den må ses som ett utgangspunkt for en viktig debatt.