En brutal tysker

Ambjørnsens første Tyskland-roman er både skremmende og underholdende.

BOK: Da Ingvar Ambjørnsen var tenåring, gikk han på hagebruksskolen i Ulvik i Hardanger og skulle bli gartner. Kveld etter kveld satt han på en hybel og bedrev «ren idioti», ifølge ham selv. Han skrev dikt. For han ville bli forfatter, ikke gartner. Men han fikk det ikke til.

På den andre sida av pollen, bare noen hundre meter unna, lyste det i vinduene i skrivestua til Olav H. Hauge, gartneren som ofte heller ville være forfatter. Unge Ambjørnsen torde knapt snakke med ham når han en sjelden gang traff ham borte i bygda. Men en gang det hadde vært et forferdelig drittvær i blomstringstida, fikk Ambjørnsen presset ut av seg et par ord om at årets eplehøst vel neppe ville skrive seg inn i historien som den aller feteste. «Til helvete med heile eplehausten!» svarte Olav H. Hauge.

Pelle, Proffen og Elling

Tretti år seinere er det flere enn Ambjørnsen selv som kan være glad for at også han valgte litteraturen framfor gartneriet.

Han har skrevet ungdomsbøker som er blitt referansepunkter for mer enn én generasjon: «Pelle og Proffen»-bøkene er ett eksempel, eller «Døden på Oslo S» i filmform.

Og han har skapt bøkene om Elling og Kjell Bjarne som ble til den Oscar-nominerte «Elling»-filmen.

Det er litt underlig at det i så høy grad er røffe og sære miljøer i Oslo Ingvar Ambjørnsen (f. 1956) har konsentrert seg om. Tyskland har ikke vært setting for noen av romanene hans, til tross for at han har bodd i Hamburg i et par tiår.

Magnat som selger alt

Men nå, endelig, har han skrevet en roman som utspiller seg i Tyskland, i omgivelsene til en jernhard, uhyre suksessfull eiendomsmagnat i Hamburg, Thomas Mader. Han står på toppen av sin karriere og eier «halve byen» når han plutselig bestemmer seg for å selge alt. Han sier opp alle ansatte og innreder toppetasjen i firmabygningen til et penthouse-kontor der han bruker dagene til å dusje og å gå naken omkring.

Endringen i Maders blikk på verden synes frambrakt av oppdagelsen av en praktfull grønn lunge, Innocentia Park, mens han lar seg intervjue om sin karriere svevende i en luftballong over byen.

Han selger forstadsvillaen og kjøper hus kant i kant med parken. Der blir han en nesten-lyrisk naturobservatør og begynner å sende penger anonymt til en fattig, ung kvinne og den tre år gamle sønnen hennes, som han stadig får øye på i parken, etter å ha leid en privatetterforsker til å ta rede på mest mulig om de to.

Underholdende realisme

Men dette er det lengste Thomas Maders nysgjerrighet for andre mennesker strekker seg. Han forandrer ikke personlighet etter sin beslutning om å avvikle forretningsimperiet, selv om det skjer betydningsfulle bevegelser og forskyvninger. Hans forhold til kona Renate er platonisk og kynisk, og han har brutt all kontakt med sønnen Bernhard. Når sønnen havner i en alvorlig ulykke i utlandet, gidder han ikke å ringe tilbake.

Empatiløsheten og brutaliteten blir ikke sjablongaktig og karikert. På ingen måte.

Ingvar Ambjørnsens innsikt i og kunnskap om de knallharde sider ved det tyske samfunnet, for eksempel i næringslivet, er troverdig, og de litterære skildringene av miljøer i Hamburg og Berlin - rammet av en langvarig hetebølge - er underholdende og realistiske. Det oppnår han gjennom et språk som er rytmisk og musikalsk, en stil som er oppfinnsom og idéfylt. Ingvar Ambjørnsen er en forteller av første sortering, for å ty til fruktdyrkerspråket.

Nostalgisk narsissisme

Derfor greier han også å skrive fram et like troverdig litterært bilde av de små, men betydningsfulle endringene som skjer med den jernharde Mader når han kastes ut i sin eksistensielle nyorientering. Han ser mer, reflekterer mer, men er fortsatt et kantete menneske med grunnleggende mangel på nysgjerrighet overfor andre enn seg selv. Ja, hans narsissisme forsterkes på et vis i en rekke nostalgiske og lett selvmedlidende tilbakeblikk på egen, isolert oppvekst på ei lita øy.

Når han gir bort penger, gjør han det fordi «det kjennes godt og riktig» for ham selv. Når det blir klart at sønnen kanskje overlever bilulykka i kokainrus, er det bare sine egne reaksjoner på den feilaktige dødsmeldingen han kjenner behov for å bearbeide; ingen ekte glede har noen grobunn.

Når Thomas Mader blir innblandet i en kriminalsak på slutten av boka, blir hans vandringer i Innocentia Park - uskyldens park - et symbol på hans gryende, men ennå svake innsikt i hva han har gjort med folk rundt seg.

Han søker en innsikt, men vet ikke hva og hvor han vil med den. Jeg har lest ei refleksjonsskapende bok som ender med en åpen uavklarthet når jeg klapper sammen Ingvar Ambjørnsens «Innocentia Park».