<b>SKAM:</b> En sosialt påført skamfølelse kan derimot gjøre at mennesker som trenger hjelp, ikke oppsøker den eller lar være å ta den imot. Foto: Antonio Guillem / Shutterstock / NTB scanpix
SKAM: En sosialt påført skamfølelse kan derimot gjøre at mennesker som trenger hjelp, ikke oppsøker den eller lar være å ta den imot. Foto: Antonio Guillem / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Debatt: Psykisk helse

En burkini skader ingen, men en sosialt påført skamfølelse kan

Jeg har aldri skammet meg over å ha vondt i magen. Men vondt i psyken? Det ville vært lettere å søke hjelp om fysisk og psykisk helse var likestilt i samfunnet.

Meninger

Kvinners religiøse hodeplagg har fått mye oppmerksomhet i den norske samfunnsdebatten. Verst er plagg som også dekker ansiktet. Noen kaller det kvinneundertrykkende. Andre opplever det som skremmende – man vet jo ikke hvem som skjuler seg bak dekket.

Sarah Nazeem Eriksen, sykepleier og sosiologistudent.
Sarah Nazeem Eriksen, sykepleier og sosiologistudent. Vis mer

Men det finnes et dekke som er kulturelt mer stuerent i Norge. Samfunnet ikke bare aksepterer det, men bidrar også til å konstruere det. Jeg snakker om det dekket som stadig legges over psykiske problemer, som depresjon og angst – problemer som er langt mer vanlige enn det mange av oss tror.

Ifølge Folkehelseinstituttet har 6 til 12 prosent av befolkningen til enhver tid depresjon, og mange vil trenge profesjonell hjelp. Dette anslaget kan i praksis tilsvare én av ti jeg møter på gata. Likevel gjør samfunnets oppfatning av «normalen» det hele til noe skambelagt som må skjules for andre.

De heftige debattene til tross – en burkini skader faktisk ingen. En sosialt påført skamfølelse kan derimot gjøre at mennesker som trenger hjelp, ikke oppsøker den eller lar være å ta den imot.

Jeg har selv store deler av livet gått rundt i en depressiv tilstand. Jeg har aldri sagt det til noen, knapt nok erkjent det selv. I hvert fall ikke akseptert det. Hvorfor? Fordi jeg skammet meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Foreldrene mine kranglet ofte. Faren min ble sint for småting. Moren min ble deprimert. Hun var bekymret for mye, ikke minst knyttet til meg. Kom jeg for sent hjem, fikk hun angst. Det var min skyld. Hadde jeg det vondt, led hun ikke bare med meg, men på grunn av meg. Det var min skyld.

Vi lekte familie-leken. Mor, far og barn. Lykkelige, selvsagt. Fasaden var skrøpelig, men den holdt. Feriene var kranglete. Jeg gruet meg. På juleaften stakk jeg av; hjalp altruistisk til på et veldedig arrangement. Men egentlig forsøkte jeg å redde meg selv. Jeg var 16 år og lei av å leke.

«Endelig helg!» Jeg nikket og smilte. Det var normen. Men jeg gruet meg. Verden der ute var stengt på søndager, så vi måtte pent gå oppå hverandre på innsiden av fasaden. Hverdagene, derimot, var befriende. Jeg traff venner, var speider, drev idrett, spilte piano og sang i kor. Det var legitime fluktruter.

Samtidig lette jeg etter oppmerksomhet fra voksenpersoner, en slags «reservemor», noen som kunne støtte meg – slik at det ble lettere å være i min egen familie. Jeg lengtet, men turte ikke vise det, selvsagt. Jeg skammet meg.

Fra jeg var elleve var jeg økende nedstemt og etterhvert periodevis depressiv. Jeg gråt mye når ingen så det. Jeg skammet meg. Jeg begynte å skade meg selv – håpet innerst inne at noen ville se det og forstå. Jeg ønsket at noen ville trøste meg, men jeg turte ikke si det med ord. Jeg skammet meg.

Etter en langvarig arbeidskonflikt tippet det over. Jeg følte meg karakterdrept, og som den svakeste part var det jeg som måtte finne et annet sted å jobbe. Det var vondt, men samtidig godt: Jeg hadde aldri opplevd så mye vennlighet før. Kollegene mine støttet meg, og de knyttet meg til psykisk helsehjelp. Jeg hadde selv jobbet med å ivareta pasienter, nå ble jeg pasienten.

Jeg var motvillig og skeptisk. Ville ikke være psykiatrisk pasient. Følte jeg burde klare meg selv. De sa jeg hadde fått depresjon og angst. Jeg skammet meg.

Som sykepleier har jeg sett mennesker åpne seg. Noen ganger langt over det sosialt akseptable. Som sykepleier har jeg sett mennesker lukke seg. Pasienter. Pårørende. Kolleger. Ofte har jeg lest mellom linjene at de har skammet seg.

Jeg var deprimert nok til å bli medisinert. Men jeg ville ikke. Jeg skammet meg. Mens jeg nølte, fortalte to gode kolleger at de selv brukte medikamentet. Den ene ba meg holde det hemmelig, den andre sa ingenting. Men selvsagt ville jeg ikke røpe noe. Jeg ville ikke gjøre at de måtte skamme seg.

«Når du har vondt i magen, trenger du behandling for det. Når det er kaos i hodet, trenger du profesjonell hjelp til å rydde opp». Jeg har aldri skammet meg over å ha vondt i magen. Men vondt i psyken? Om samfunnet bare ville likestille fysisk og psykisk helse. Det ville gjort det mye lettere – både å søke og motta nødvendig hjelp.

Jeg tror ikke piller kan løse alle problemer. Men jeg startet med medisinsk behandling fordi jeg omsider skjønte at jeg trengte det. I tillegg – og kanskje viktigere – var det samtaler med mennesker som har valgt å utdanne seg for å hjelpe til med denne typen problemer. I tillegg var det fysisk aktivitet, stabil døgnrytme og sunt kosthold. I tillegg var det vennlighet, oppmuntring og støtte fra vennligsinnede mennesker. Ut fra det vonde hadde det kommet noe godt; jeg hadde funnet den hjelpen jeg lengtet etter i så mange år.

Jeg fortalte om en kollegas engasjement for å hjelpe meg. «Var det godt?» spurte psykologen. Jeg nikket. Det var omsorg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook