En by uten håp

Bare et par timers flyreise fra Norge ligger Kalingrad, en russisk enklave inneklemt mellom Polen og Litauen som kjemper for å overleve.

KALININGRAD (Dagbladet): - Landet vårt er gitt til storkene, sukker en eldre russer og gløtter lett misunnelig opp mot den store fuglen som knepper med nebbet i reiret sitt på toppen av en skeiv telefonstolpe.

Bussen humper sakte på dårlige veier sør for byen Kaliningrad i den russiske enklaven med samme navn, inneklemt og forlatt mellom Polen og Litauen.

Så langt fra Moskva, så langt fra Europa. Gjemt og glemt - dette flate, rike landet som kunne ha vært en perle ved Østersjøen. Vår russiske venn senker blikket fra storken og ser ut over viddene.

Grøderik jord. Men her vokser alt vilt. Ingen plog har vært i jorda på årevis. Ingen kan eller vil, gidder eller er edru nok til å dyrke den jorda som kunne ha gitt en million innbyggere sårt tiltrengte vitaminer og mer variert kosthold.

Slik er Kaliningrad i dag. Oppgitte innbyggere vet knapt sin arme råd.

Sovjetunionens fall førte til baltisk selvstyre. Men Kaliningrad er russisk som før, erobret fra tyskerne (Königsberg) etter krigen. Polen er blitt Nato-land, og Litauen vil det samme, og EU-medlemskap frister for begge.

Kaliningrad ligger der som en øde russisk øy, omringet av stater som av bitter erfaring ikke har det beste forhold til Russland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Litauen krever vanvittige avgifter for transport av varer fra Mor-Russland til Kaliningrad.

MANGE SER INGEN FRAMTID. Misbruket av vodka er voldsomt. Hivepidemien har eksplodert, Kaliningrad er en tikkende aidsbombe.

Trolig er 25000- 30000 av 450000 innbyggere i byen hiv-positive. 15000 misbruker heroin. Barn søker fra vonde hjem til fred på gata, men det er ikke et verdig liv. Det antas at 1000 barn lever på gata.

- Uten hjelp fra Danmark hadde vi ikke kunnet drive barnehjemmet. Takk! sier en ydmyk direktør på barnehjemmet utenfor Kaliningrad. En underernært 17-åring ser ut som han knapt har fylt ti, øynene funkler når han får et vestlig navneskilt som han med en gang fester på genseren.

Direktøren forteller at barn kommer gående fra byen fire mil unna, de har hørt at på hjemmet kan de få mat, ei seng, kjærlighet, omsorg.

KONTRASTEN FINNER VI hos Kaliningrads mektige guvernør, Leonid Gorbenko, en Jeltsin-kopi i forstørret utgave. Han klasker sin håndflate i min, kysser sjenerøst nabokvinnens hånd med et flørtende blikk og smiler lurt.

Han har makten og kontrollen, og nyter det. Han er Kremls mann i ett og alt, en mester til å snu kappen etter de vinder som blåser i hovedstaden langt i øst.

Men elendigheten har bare vokst under hans regime. Han har startet sin egen avis som daglig hyller guvernøren på nærmest nordkoreansk vis. Redaktøren av en opposisjonell avis ble rundbanket, ryktene går om at det var et politisk angrep. Politiet har henlagt saken, og guvernøren bare fnyser av påstander om at overfallet har noe med ytringsfrihet eller politikk å gjøre.

SPORENE ETTER SOVJET-TIDA er dystert til stede i Kaliningrad by. Bresjnev lot bygge en enorm betongkloss, formet som hodet på en robot.

- Den kalles bare «uhyret» i dag. Det har aldri vært brukt til noe som helst, og dagens myndigheter har ikke råd til å rive det. 15- 20 etasjer med knuste vinduer griner mot oss, et monument over vanstyre og gigantomani.

Lokale myndigheter prøver febrilsk å friste vestlige selskaper til å etablere seg.

«Jantar» er stikkordet for særlig gunstige økonomiske ordninger for slik satsing. Her finnes billig arbeidskraft, nok av bygninger og variert kompetanse.

Problemet er likevel usikkerheten, manglende infrastruktur, liten lokal kjøpekraft, omfattende korrupsjon - og mentaliteten hos mange innbyggere.

MANGE FRYKTER kriminaliteten. I fjor ble en mann fra Haugesund funnet drept i bjørnegården i zoologisk hage i Kaliningrad. Det ble sagt at han hadde forvillet seg over gjerdet og ble drept av bamsene.

Ryktene i Kaliningrad sier at han ble regelrett ranet og drept, og etterpå kastet til bjørnene.

Men russere er generelt gjestfrie og ærlige. En nordmann i vårt følge mistet pass, visum, billetter og kredittkort etter en særdeles fuktig kveld på byen. Dokumentene ble funnet i en taxi av et russisk ektepar. De oppsøkte byens internasjonale hotell to ganger for å finne eieren, og ville ikke engang høre snakk om finnerlønn!

Først i 1991 ble Kaliningrad åpnet for utlendinger. Militært hemmelighold krevde stengte grenser.

I dag er østersjøflåten en vaklende kjempe. I basebyen Baltijsk - vi får komme inn på spesialtillatelse - er det stille som en søndag formiddag sjøl om det er onsdag og arbeidsdag.

Ferja går hver time over til naboøya, skipperen blir fullere for hver tur. Når vårt følge skal tilbake, må han gjøre tre forsøk før han klarer å styre skuta mot kai. Matrosen med trossa slår oppgitt ut med armene, noen kvinner kjefter, barn ler, menns ansikter er bare dystre og lukkete.

Østersjøflåten skal ifølge det finske forsvaret fortsatt ha 128 atomsprengladninger i beredskap.

MEN ANTALLET SOLDATER er redusert med to tredjedeler, fartøyene mangler vedlikehold, olje og andre forsyninger. Så ille var det at lokale bakere nektet å levere brød til forlegningene, fordi de militære ikke kunne betale. Flåten er ikke lenger noen trussel og er ute av stand til å klare seg selv i en krigssituasjon.