En cowboy letter på hatten

Hopalong Cassidy har skrevet sommerdiktet 2014. Her får vi den mystiske cowboy i tale!

(Dagbladet): Årets sommerpoet i Diktkammeret kaller seg Hopalong Cassidy, som opprinnelig er en drøyt hundre år gammel litterær figur fra de amerikanske stepper. (Ja, her kan du faktisk høre Hopalong Cassidy som radioteater!)

Men hvem er egentlig denne Hopalong Cassidy, nå om dagen, her i blant oss — i Norge? Det vet vi fremdeles ikke, men vi har likevel fått vedkommende i tale, dermed gleder vi oss over å kunne presentere vinneren likevel, om enn anonymt:

- Hvordan har du jobbet med i huset der vi bor? 

- Jeg skulle gjerne ha sagt at det var gjennomarbeidet, men nei, det ble til i løpet av få minutter.

- Det er så visuelt at det nesten kunne vært hentet fra en film! Hvordan kom det til deg, som et bilde, en visjon, eller en grøssende idé? 

- Jeg tror det begynte med øynene. Dukkeøyne har alltid vært fascinerende, teknologien, at de lukker seg når man legger den på ryggen, for eksempel, at de kan være så godt laget at man lokkes til å lese tanker inn i blikkene. Det skrev seg litt selv, så det er kanskje riktig å si at det kom som en sekvens av bilder og replikker. Når du sier det, så ser jeg det filmatiske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Korrupt
- Hvorfor dukker som din bildeverden?

- Det er et motiv som dukker opp fra tid til annen. Jeg har noen andre dukketekster. Som gutt har jeg ikke all verdens erfaring med dem, men flere av mine barndomsvenninner hadde fedre som bygget dukkehus til dem, og jeg har mange inntrykk fra den verden og liksom-dialogene. Skjønt, «liksom», de var kanskje høyst reelle. Dukker er skumle, tiltrekkende. De får liv og stemme gjennom menneskene som leker med dem og det er alltid en mystisk dukkemaker.

- Hvem er «vi»?

- Dette eksplisitte vi-et er kun i tittelen, og den er kanskje noe jeg ville ha revurdert, mest fordi den blir litt for mye av en leserinstruks. Det er ikke det at man ikke kan lese teksten i for eksempel et dukkene-er-oss-perspektiv, men det bør ikke låses i tittel.

- Hvem er Marissa, og hvorfor en hundekjeft?

- Marissa, he-he. Jeg syns jeg var veldig heldig med det navnet, og at det gjør mye av teksten. Jeg har ikke noen klar idé om hvem hun er, men hun har vært i konflikt, og er kanskje litt korrupt i de fine klærne hun har fått. Hundekjeften er løselig basert på noe virkelig fra barndommen: en av mine venninner som var irritert eller lei av en dukke, og kastet den til hunden (som ikke tygget den i stykker, men tok vare på den som en slags eiendom). 

- I teksten er det noe med den absolutte makten, og den brutalitet som gjerne ledsager den, og noe med viljen til vold og tvang.  Som jeg var inne på får dukkene liv gjennom leken, og gjennom barnets fantasi. Sånn sett kunne man se for seg at barnet alltid fikk det som det ville i leken. Men barnet er kanskje klokere og vet at det må en motstand til for at leken ikke skal bli kjedelig. Da oppstår muligheten for at man mister kontrollen over sin egen konstruksjon, den får sitt eget liv, eller vilje, og det kan bringe fram aspekter av fantasien som fort virker skremmende. 

- Har du hatt Ibsens dukkehjem i bakhodet ditt, slik Helge Torvund assosierer i sin jurybegrunnelse?

- Nei, ikke som jeg har hatt noen bevissthet om. Men jeg kjenner jo teksten, og det er nærliggende å lese inn en hentydning.

COWBOYDIKT: Hopalong Cassidy som karakter ble skapt i 1904 av Clarence E. Mulford. Nå har han gjenoppstått som nick i Diktkammeret.
COWBOYDIKT: Hopalong Cassidy som karakter ble skapt i 1904 av Clarence E. Mulford. Nå har han gjenoppstått som nick i Diktkammeret. Vis mer

Diktkammeret helt nødvendig
Sommerpoeten vil altså ikke stå fram med fullt navn, men avslører at han har vært i finalen under andre pseudonym — dog uten å gå helt til topps.

- Hvorfor pseudonymet Hopalong Cassidy?

- Det var noe med navnet, og lydene i det. Jeg husker bøkene fra noen kasser med arvegods. Men nå, siden du spør, og med ettertanke — det er originalt en veldig annen person litterært/originalt enn han ble på film, han passet ikke inn og måtte shines opp. Det har jeg litt sansen for. Jeg liker vel også personaen, det litt nådeløse og gi-faen-aktige.

- Har du skrevet lenge, og er det noe du satser på eller vil gjøre mer av?

- Ja, jeg har skrevet ganske lenge, mye i perioder, og i flere typer uttrykk. Vet ikke om «satser» er ordet, for det er noen år siden jeg innså at jeg neppe kom til å bli forfatter med stor f. Men jeg har en egen glede av det, og kommer helt sikkert til å skrive mer — og jeg håper i så måte at Diktkammeret består, det har vært et fullstendig nødvendig sted for min del.

Vi gratulerer, med følgende jurykommentar!
Kva slags hus er dette? Det er ein merkeleg, men sterk og brutal tone i dette overtydande og gripande diktet. At «dukkehuset» får oss til å tenkja på «Et dukkehjem» av Ibsen, er vanskeleg å unngå, og det finst også ting i siste del av diktet som peiker på både klasse- og kjønnskamp.
Men stilen er meir prega av ein blanding av leikestove og surrealistisk absurditet. Dette er som noko Daniel Kharms kunne ha skrive i eit brev til Kafka. Det er ein udiskutabel tone her, som saman med den autoriteten som ligg i dei munnlege imperativ og spørsmål, skapar ei uhygge.

Likevel maktar orda «i dukkehuset sitter de» å halde fast ved at dette ikkje eigentleg er menneske, men dokker, figurar, nokre som vert leika med. Fort kan den som talar lukke augo på dokkene, og verda vert borte.

Det er bare det, at det som vert sagt, og den individualiserte seiemåten; «Spesielt ikkje du, Marissa!» — og ikkje minst den forferdelege sistelinja, får oss til å tenkje: Kva slags menneske er det som leikar her? Kva har skjedd? Kva har denne røysta gått gjennom?

Altså, eit dikt som på sin mangetydige måte skapar eit stort rom av assosiasjonar og tankevejkkjande spørsmål, slik stor poesi kan gjera.

For juryen,
Helge Torvund

Les også de andre sommerfinalistene! 

Skriv dikt i Dagbladet:
Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

Diktkammeret i bokform:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker om og av kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave (Samlaget 2011)