En dag i L.A.

Dristig, ambisiøst skjebnedrama med utmerket skuespill.

Et kvikkere hode enn unge Andersons skal Hollywood nok lete en stund etter. Fantasien, kreativiteten og dristigheten er upåklagelig. Åpningen alene, tre små historier om tilfeldighetenes spill, utgjør et originalt anslag. Og så begynner det.

«Magnolia» er et lappeteppe, et flettverk av personer, fortellinger, stemninger og innfall. Så mange som ni historier nøstes sammen på tre timer og åtte minutter. De er tragiske, dramatiske og følelsesladde. Flere av dem handler om familieoppgjør, alle personene er sønderrevne av fortida, de prøver desperat å finne litt lykke eller i hvert fall å leve med verdighet. Kort sagt: ikke den store komikvelden.

Alt er lagt til Los Angeles i løpet av en dag, der Linda (Julianne Moore) pleier sin syke ektemann (Jason Robards). Først når han er i ferd med å dø, forstår hun at hun bryr seg om ham. Et annet sted i byen driver hans fortapte sønn Frank (Tom Cruise) sex- og forførelseskurs for machomenn til slagordet «seduce and destroy».

Ambisiøst

Også tv-verten Jimmy Gator (Philip Baker Hall) er dødssyk. Han har en narkoman datter som hater ham. Hun renner borti den kjærlighetssøkende, selvoppofrende politimannen Kurring (John C. Reilly), som på sin side påtreffer Donnie Smith (William H. Macy) i et absurd øyeblikk. Donnie var tv-stjerne som barn. Nå er han en stusslig taper.

Dette i all korthet om et omfattende nett av episodisk fortalte skjebner og om skjebnens, eller kanskje tilfeldighetenes, merkelige spill.

Det er et under at Anderson får sitt ambisiøse prosjekt til å henge sammen, men det gjør han. Kan hende er han lei av sammenlikninger med Robert Altman («Short Cuts»), men det får han ta. Likheten er der. Den gamle er vel fortsatt mer sikker i stil og virkemidler. Men Anderson bruker musikk glimrende.

Lang slutt

Han får til dels bemerkelsesverdige prestasjoner ut av sine skuespillere. Tom Cruise utfører en rolle ulik alle andre han har hatt med stor troverdighet, sjelden har du sett en mer desperat kone enn Julianne Moore, og alle bør nå få øynene opp for William H. Macy.

«Magnolia»s problem er at den burde vært avsluttet 35 minutter tidligere. Sluttsekvensen er langtrukken og brukes til å gjenta poenger. Dermed tar Paul Thomas en del brodd av sin egen film og sklir dels ut i banaliteter. Det er til å gråte av. Han er et digert talent med en vilje det står respekt av. Så vi gir oss tross alt over.