En dag i mai

«Jeg har forsøkt å få TV-selskaper til å vise disse bildene, men det ble for sterkt for dem,» sier kroaten Petar til meg.

Jeg kom på sporet av ham i den nedslitte delen av International Hotel på baksiden av jernbanestasjonen i Zagreb. Hotellet fungerer fortsatt, åtte år etter krigen mot serberne, som flyktningmottak for kroatiske landsmenn fra Vukovar. Neste formiddag, uten forvarsel, ringte han rommet mitt fra resepsjonen på hotellet hvor jeg bodde.

Jeg gikk ned og møtte Petar Janjic, kroatisk krigshelt, en radmager, ødelagt mann på min egen alder. Han har med seg en kamerat, Cetar, som også sloss ved Vukovar. Vi fant en bar innerst i et kjøpesenter. Petar bestilte drinker og tente stadig nye sigaretter med skjelvende hender, alt mens han fortalte om Vukovar, krigen og seg selv.

1989 I BERLIN, Petar er 25 år, full av optimisme og tro på Europas framtid. Byen syder, lufta er elektrisk. Han står på Brandenburger Tor, hvor de holder på å rive Muren, og en ny æra av fred, forståelse og samarbeid ligger foran dem. Menneskeheten synes endelig å ha kommet til fornuft. To år seinere, i 1991, drar han tilbake til sitt Kroatia og Vukovar for å slåss mot sine tidligere landsmenn i en krig så hatefull og blodig som de sier bare borgerkriger kan bli. Vukovar ligger på grensen mellom Kroatia og Serbias Vojvodina, og skal ha vært en av de vakreste byene langs hele Donau. Den skulle bare ikke ha ligget der den ligger. Lå. I august 1991 var byen omringet av 600 tanks og et halvt hundre tusen soldater fra den jugoslaviske armeen JNA, som startet å skyte mot byen, og i løpet av kort tid utviklet det seg til det som skulle bli det verste bombardementet av noen by under krigen. Av Vukovars befolkning på 50000, hovedsakelig kroater og serbere, var det i slutten av august bare 15000 igjen i byen, og i oktober var de gjenværende innbyggernes siste fysiske retrettmulighet under serbisk-jugoslavisk kontroll. Vukovarene trakk ned i bombesikre kjellere og overlevde på utvannet hermetikk. Flere av soldatene i JNA nektet å slåss og deserterte, men den 17. november kapitulerte byen, og innbyggerne kom fram fra kjellerne sine, utmagrete og utslitte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«VI VISSTE HVA VI GIKK TIL,» sier Petar. To dager etter kapitulasjonen gikk serberne inn på sykehuset og avlivet 360 av 420 pasienter, som etterpå ble funnet i en massegrav utenfor byen.

«Vi drar hjem til meg.» Petar gestikulerer. Cetar har bil. I Petars leilighet utenfor Zagreb viser han videofilmer fra krigen. Han spoler framover, og soldater og sivile raser mellom ruinene på Chaplin-vis, folk fra en internasjonal Røde Kors-konvoi stormer i dekning fra artilleri, rekkene av mar-sjerende krigsfanger stirrer uttrykksløst inn i kamera. Dette er opptak gjort av seierherrene. Kameraet sveiper over en gruppe mennesker, deriblant en del som ligger på bårer på bakken.

«Der!» roper Petar og fryser bildet. «Der er jeg. Ser du? Jeg er såret.»

Og ganske riktig, midt i bildet ser jeg et skjeggete, blekt ansikt og en utmagret kropp liggende på en av bårene.

«JEG HADDE ØDELAGT 29 serbiske tanks, derfor gikk en serbisk offiser sakte langs rekken av krigsfanger mens han messet kodenavnet mitt, som de hadde hørt på radioen vår:

- Tronblon, gi oss Tronblon.

Jeg lå helt musestille, uten å røre meg, mens jeg hørte stemmen nærme seg. Jeg hadde livredde mennesker rundt meg på alle kanter, og hvis det var en av dem som visste hvem jeg var, og trodde han eller hun kunne redde sitt eget skinn ved å angi meg, visste jeg at jeg var ferdig. - Tronblon, gi oss Tronblon! Jeg hadde følelsen av å ha kodenavnet tatovert i pannen. Til slutt var stemmen kommet rett overfor meg, og jeg ventet bare på at noen skulle rope ut: - Der er han, han ligger der, offiser! Men ingen sa noe.»

Petar trykker på avspillingsknappen igjen. Bildene skifter, vi er på et sykehus.

«Dette er fra sykehuset i Vukovar. Vi gikk tomme for det meste, så legene måtte operere uten bedøvelse, og vi filmet for at folk skulle tro oss etterpå. Jeg har forsøkt å få TV-selskaper til å vise disse bildene, men det ble for sterkt for dem.»

EN BRUN HÅND griper i et hvitt laken, blodårene i underarmen står ut mot huden. Bildet zoomer ut og tar inn hele scenen: Et team på tre, antakeligvis en lege og to sykepleiere, er i gang med en beinamputasjon. Beinet er allerede halvveis revet over omtrent midt på leggen, kanskje av en mine, mer sannsynlig av en stor granat-splint. De holder opp beinet og begynner å sage med en baufil. Kjøttslintrene slenger rundt det gipshvite beinet. Jeg hiver uvilkårlig etter pusten.

«Uten bedøvelse,» gjentar Petar og suger hardt på sigaretten.

Heldigvis er lyden skrudd lavt, og jeg mer kjenner enn hører gnissingen av jern mot bein. Jeg ser automatisk mot hjørnet av bildet, men der er hånden mot lakenet igjen, det er ingen steder blikket kan flykte. Når det blir nesten utålelig å se på, venter jeg halvt at bildet skal skifte, men dette har ingen dramaturgi, og kameraet peker støtt og uavvendelig mot mannen i senga.

DE FANT TRONBLON til slutt. «De ødela ryggen og kjeven min. Jeg måtte gjennom elleve operasjoner for å kunne gå igjen. Du ser at jeg bare er skinn og bein, og nå veier jeg 55 kilo. I fengsel veide jeg 37. En offiser ville ha meg til å innrømme at jeg hadde gjort meg skyldig i forbrytelser mot det serbiske folk ved å hindre at de fikk adgang til Adriaterhavet. Da jeg ikke svarte, dro de fram en Black&Decker-drill og boret hull tvers gjennom låret mitt.»

Han drar ned joggebuksa og viser arrene etter inngangssåret og utgangssåret.

«Jeg svimte av, så jeg husker ikke så mye av det, bare at mannen som boret var lege.»

«Istina,» sier Petar. «Det er kroatisk for sannheten. Det finnes ingen sannhet. Gamle mennesker har sin sannhet, unge mennesker har sin. Serbere har sin sannhet, kroater en annen. Jeg sier ikke at min sannhet er sann for deg.»

I bilen på vei tilbake til Zagreb: En sein ettermiddagssol farger skyene oransje. Petar åpner et vindu og lukker øynene når den milde kroatiske mailufta fyller bilen.

«Noen ganger sang de, legene på sykehuset i Vokuvar.»

«Ja vel. Hva da?»

Han trekker på skuldrene

«Hva som helst. De bare sang. Er ikke det rart?»«Da jeg ikke svarte, dro de fram en Black&Decker-drill

og boret hull tvers gjennom låret mitt.»«Serbere har

sin sannhet,

kroater en annen.»